Magma
22.08.2017
INNLEDNING1
I disse dager foregår det en debatt både om hvorvidt det uteksamineres for mange med mastergrad («mastersyken»), om det tilbys for mange mastergrader, og om det avlegges mastergrader innen «rette» fagområder. Fra NHO fremholdes det at samfunnsfag og humaniora bør nedtones til fordel for natur- og realfag. I tillegg diskuteres det hvorvidt universitetsansatte bør kunne velge en pedagogisk eller forskningsmessig karrierevei. Denne artikkelen har overordnet som formål å bidra til debatten om den økonomisk-administrative utdanningen i Norge, en debatt som eksempelvis har foregått
i Magma 2009 nr. 1, 2009 nr. 6 og 2013 nr. 5. Debattens røtter er imidlertid ikke av nyere dato, den kan spores tilbake til Lay (1928), som diskuterte relevansen av datidens pensum innen økonomisk-administrativ utdanning. I ettertidens klare lys kan vi også betrakte Anderson (1944) som noe mer kuriøs da han i sine avsluttende betraktninger om utdanningen av controllere konkluderer med at de vil ha en viktig funksjon for å motvirke at sosialismen skal kunne erstatte demokratiet og privateide bedrifter. Således kan fagområdet sies å ha hatt et konstant søkelys på seg selv. Mer konkret tas det her utgangspunkt i relevansen av det bedriftsøkonomiske emnet økonomistyring. Med det bakteppe at det også ser ut til å være nærmest et årlig ritual i media med overskriften «det utdannes for mange økonomer», søker denne artikkelen å belyse i hvilken grad dagens utdanning i økonomistyring kan sies å bidra til å hindre dette. Artikkelen vil hevde at dersom utdanningen som gis, er robust, vil påstanden være irrelevant. Ifølge tall fra SSB utstedes det årlig vitnemål til om lag 4 500 bachelorer og 1 500 mastere i økonomi og administrasjon. Forfatteren har ingen formening om hvorvidt dette er for mange. Hovedanliggendet er å belyse om det vi holder på med i dag, kan være relevant også om ti år. Artikkelen rettledes derfor av følgende spørsmål: Har vi en pedagogisk tilnærming og aktuelle læremidler innen økonomistyring som sikrer en økonomisk-administrativ utdanning med relevans for praksis? Diskusjonen bygges opp rundt tre akser: (1) utdanningens relevans for praksis, (2) pedagogikkens relevans for læring, og (3) læremidlenes relevans for teorien. På denne måten kan vi studere det spenningsfeltet som eksisterer mellom studentene, forskningen og undervisningen, et spenningsfelt som omslutter bedriftene (merk at resonnementene er like gyldige for offentlig og frivillig sektor, men begrepene utelates for å lette fremstillingen):
Figuren tar ikke stilling til hvorvidt det er balanse mellom de ulike deler, ei heller hvorvidt en slik balanse er ønskelig. Begrepet ønskelig utløser selvsagt spørsmålet «for hvem? ». Uten å drøfte forskningens egenverdi og om det er mulig å undervise i modeller som umiddelbart kan anvendes av bedriftene, er denne forfatterens ståsted likevel at til sjuende og sist må det som foregår på handelshøyskolene, komme bedriftene til nytte. Budskapet i denne artikkelen er at vi er relevante, og at det foregår, om enn gradvis, en utvikling som muliggjør dette også i fremtiden.
UTDANNINGENS RELEVANS FOR PRAKSIS
Hvorvidt utdanningen er relevant for praksis, vil styres av i hvilken grad våre kandidater blir ansatt i jobber som en konsekvens av forventninger om at de har spesifikk kompetanse. Innen økonomistyring, som denne forfatteren2 vil hevde er kjernen ved en handelshøyskole, har det i mange år vært en pågående diskusjon om fagområdets fremtid. Det påstås at fagområdet er stagnerende (se for eksempel Hopwood, 2008a og Hopwood, 2008b), mens andre er av den oppfatning at denne typen synspunkter ikke har rot i virkeligheten samt kan underminere fagområdet (Krishnan, 2015). En australsk studie (Jackling & De Lange, 2009) konkluderer med en sterk opplevelse av at utdanningen er relevant, både blant studenter og arbeidsgivere. Studien kan dermed delvis tas til inntekt for det syn at fagområdet ikke er stagnerende. En studie blant eksaminerte norske studenter (Fallan & Pettersen, 2009) bekrefter at utdanningen oppleves som relevant for den jobben man har. Videre viser studien at næringslivsledere oppfatter at studentene har den nødvendige faglige kompetansen for arbeidet de er satt til å utføre. Næringslivslederne etterlyser likevel eksempelvis mer praktisk kunnskap hos studentene.
Hva som mer konkret ligger i «praktisk kunnskap», fremkommer ikke av artikkelen. Det er imidlertid interessant å se nærmere på hva det innebærer: Handler det om praktisk bruk av programvare? Går det på skriftlig og muntlig fremstillingsevne? Innebærer det evnen til å omsette teori i praksis; begreper som ikke er entydige? (Berg, 2015b) En amerikansk studie (Bradbard, Alvis, & Morris, 2014) finner stort sammenfall mellom hva studenter tror de må kunne av funksjoner i Excel, og hva arbeidsgivere forventer at de kan. I hvilken grad regneark er sterkt integrert i ulike bedriftsøkonomiske fag (økonomistyring, finansregnskap og finans), kjenner jeg ingen studier om, og anekdotiske utsagn skal forbli usagte. Men som Bertheussen (2012) og Bertheussen (2014) viser, er det uansett intet motsetningsforhold mellom god pedagogikk, å lære et konkret verktøy og samtidig avvikle eksamen i samme format som undervisningen har foregått i.
Det kan likevel være en spenning mellom bedriftenes ønsker og universitetenes fagplaner. På tross av dette er det mye som tyder på at studentene er fornøyd med tilværelsen, og ifølge sist oppdaterte studiebarometer scorer alle økonomisk-administrative masterprogram (åtte i tallet) 4,3 (på en skala opp til 5) med hensyn til hvordan utdanningens yrkesrelevans oppleves. Nå kan det sikkert innvendes at de fleste studenter vil være av den oppfatning at det valg de har gjort, er et klokt trekk, inntil yrkeslivet eventuelt motbeviser dette. På den andre side er det også slik at studenter snakker sammen, og de ser hvorvidt tidligere studenter får seg jobb, og hvilke typer jobber de trer inn i. Dermed kan mye tyde på at vi i dag utdanner kandidater som balanserer solid faglig forankring (teori) som kan anvendes i ulike situasjoner i bedriftene (praksis). Dette er likevel ikke tilstrekkelig til å hevde at utdanningen ikke bør endres (uten å gå inn i en diskusjon om hva endring innebærer).
Et godt fundament kan være å bygge videre på det Gjærum (1988) sa: Vi bør ikke tilstrebe å produsere «gryteferdige kandidater». Snarere kan vi heller forsterke kombinasjonen av solid faglig fundament og anvendelse på praktiske problemstillinger. Regnskaps- og økonomistyringsfagene har tradisjon for å prioritere innøving av teknikker før problematisering (Ferguson, Collison, Power, & Stevenson, 2010). Kanskje betyr dette at problematisering bør introduseres tidligere enn hva som ofte er tilfellet i dag. Eksempelvis kan kalkylenes oppmerksomhetsskapende effekt med hell introduseres samtidig med den første bidragskalkylen. Likeens kan også finansregnskapets tilsynelatende objektivitet tidlig illustreres med effekten av ulike avskrivningsplaner. Min påstand er at ved å vise teknikkenes svakheter tar vi studentenes intellektuelle evner på alvor, samtidig som vi også stimulerer til kritisk tenkning, noen som bør bidra til bedre praktisk anvendelse av teori: Teori er praksisens protagonist, og ikke antagonist. Hvordan problematisering og praktisk anvendelse kan forsterkes, vil bli nærmere berørt i de to neste avsnittene.
PEDAGOGIKKENS RELEVANS FOR LÆRING
Pedagogikken er relevant ved å være en viktig kilde til studentenes forståelse av hva som undervises, og hvorfor det undervises. Et stadig tilbakevendende tema i denne sammenheng er forelesningens rolle i læringen. En viktig presise
Gå til medieti Magma 2009 nr. 1, 2009 nr. 6 og 2013 nr. 5. Debattens røtter er imidlertid ikke av nyere dato, den kan spores tilbake til Lay (1928), som diskuterte relevansen av datidens pensum innen økonomisk-administrativ utdanning. I ettertidens klare lys kan vi også betrakte Anderson (1944) som noe mer kuriøs da han i sine avsluttende betraktninger om utdanningen av controllere konkluderer med at de vil ha en viktig funksjon for å motvirke at sosialismen skal kunne erstatte demokratiet og privateide bedrifter. Således kan fagområdet sies å ha hatt et konstant søkelys på seg selv. Mer konkret tas det her utgangspunkt i relevansen av det bedriftsøkonomiske emnet økonomistyring. Med det bakteppe at det også ser ut til å være nærmest et årlig ritual i media med overskriften «det utdannes for mange økonomer», søker denne artikkelen å belyse i hvilken grad dagens utdanning i økonomistyring kan sies å bidra til å hindre dette. Artikkelen vil hevde at dersom utdanningen som gis, er robust, vil påstanden være irrelevant. Ifølge tall fra SSB utstedes det årlig vitnemål til om lag 4 500 bachelorer og 1 500 mastere i økonomi og administrasjon. Forfatteren har ingen formening om hvorvidt dette er for mange. Hovedanliggendet er å belyse om det vi holder på med i dag, kan være relevant også om ti år. Artikkelen rettledes derfor av følgende spørsmål: Har vi en pedagogisk tilnærming og aktuelle læremidler innen økonomistyring som sikrer en økonomisk-administrativ utdanning med relevans for praksis? Diskusjonen bygges opp rundt tre akser: (1) utdanningens relevans for praksis, (2) pedagogikkens relevans for læring, og (3) læremidlenes relevans for teorien. På denne måten kan vi studere det spenningsfeltet som eksisterer mellom studentene, forskningen og undervisningen, et spenningsfelt som omslutter bedriftene (merk at resonnementene er like gyldige for offentlig og frivillig sektor, men begrepene utelates for å lette fremstillingen):
Figuren tar ikke stilling til hvorvidt det er balanse mellom de ulike deler, ei heller hvorvidt en slik balanse er ønskelig. Begrepet ønskelig utløser selvsagt spørsmålet «for hvem? ». Uten å drøfte forskningens egenverdi og om det er mulig å undervise i modeller som umiddelbart kan anvendes av bedriftene, er denne forfatterens ståsted likevel at til sjuende og sist må det som foregår på handelshøyskolene, komme bedriftene til nytte. Budskapet i denne artikkelen er at vi er relevante, og at det foregår, om enn gradvis, en utvikling som muliggjør dette også i fremtiden.
UTDANNINGENS RELEVANS FOR PRAKSIS
Hvorvidt utdanningen er relevant for praksis, vil styres av i hvilken grad våre kandidater blir ansatt i jobber som en konsekvens av forventninger om at de har spesifikk kompetanse. Innen økonomistyring, som denne forfatteren2 vil hevde er kjernen ved en handelshøyskole, har det i mange år vært en pågående diskusjon om fagområdets fremtid. Det påstås at fagområdet er stagnerende (se for eksempel Hopwood, 2008a og Hopwood, 2008b), mens andre er av den oppfatning at denne typen synspunkter ikke har rot i virkeligheten samt kan underminere fagområdet (Krishnan, 2015). En australsk studie (Jackling & De Lange, 2009) konkluderer med en sterk opplevelse av at utdanningen er relevant, både blant studenter og arbeidsgivere. Studien kan dermed delvis tas til inntekt for det syn at fagområdet ikke er stagnerende. En studie blant eksaminerte norske studenter (Fallan & Pettersen, 2009) bekrefter at utdanningen oppleves som relevant for den jobben man har. Videre viser studien at næringslivsledere oppfatter at studentene har den nødvendige faglige kompetansen for arbeidet de er satt til å utføre. Næringslivslederne etterlyser likevel eksempelvis mer praktisk kunnskap hos studentene.
Hva som mer konkret ligger i «praktisk kunnskap», fremkommer ikke av artikkelen. Det er imidlertid interessant å se nærmere på hva det innebærer: Handler det om praktisk bruk av programvare? Går det på skriftlig og muntlig fremstillingsevne? Innebærer det evnen til å omsette teori i praksis; begreper som ikke er entydige? (Berg, 2015b) En amerikansk studie (Bradbard, Alvis, & Morris, 2014) finner stort sammenfall mellom hva studenter tror de må kunne av funksjoner i Excel, og hva arbeidsgivere forventer at de kan. I hvilken grad regneark er sterkt integrert i ulike bedriftsøkonomiske fag (økonomistyring, finansregnskap og finans), kjenner jeg ingen studier om, og anekdotiske utsagn skal forbli usagte. Men som Bertheussen (2012) og Bertheussen (2014) viser, er det uansett intet motsetningsforhold mellom god pedagogikk, å lære et konkret verktøy og samtidig avvikle eksamen i samme format som undervisningen har foregått i.
Det kan likevel være en spenning mellom bedriftenes ønsker og universitetenes fagplaner. På tross av dette er det mye som tyder på at studentene er fornøyd med tilværelsen, og ifølge sist oppdaterte studiebarometer scorer alle økonomisk-administrative masterprogram (åtte i tallet) 4,3 (på en skala opp til 5) med hensyn til hvordan utdanningens yrkesrelevans oppleves. Nå kan det sikkert innvendes at de fleste studenter vil være av den oppfatning at det valg de har gjort, er et klokt trekk, inntil yrkeslivet eventuelt motbeviser dette. På den andre side er det også slik at studenter snakker sammen, og de ser hvorvidt tidligere studenter får seg jobb, og hvilke typer jobber de trer inn i. Dermed kan mye tyde på at vi i dag utdanner kandidater som balanserer solid faglig forankring (teori) som kan anvendes i ulike situasjoner i bedriftene (praksis). Dette er likevel ikke tilstrekkelig til å hevde at utdanningen ikke bør endres (uten å gå inn i en diskusjon om hva endring innebærer).
Et godt fundament kan være å bygge videre på det Gjærum (1988) sa: Vi bør ikke tilstrebe å produsere «gryteferdige kandidater». Snarere kan vi heller forsterke kombinasjonen av solid faglig fundament og anvendelse på praktiske problemstillinger. Regnskaps- og økonomistyringsfagene har tradisjon for å prioritere innøving av teknikker før problematisering (Ferguson, Collison, Power, & Stevenson, 2010). Kanskje betyr dette at problematisering bør introduseres tidligere enn hva som ofte er tilfellet i dag. Eksempelvis kan kalkylenes oppmerksomhetsskapende effekt med hell introduseres samtidig med den første bidragskalkylen. Likeens kan også finansregnskapets tilsynelatende objektivitet tidlig illustreres med effekten av ulike avskrivningsplaner. Min påstand er at ved å vise teknikkenes svakheter tar vi studentenes intellektuelle evner på alvor, samtidig som vi også stimulerer til kritisk tenkning, noen som bør bidra til bedre praktisk anvendelse av teori: Teori er praksisens protagonist, og ikke antagonist. Hvordan problematisering og praktisk anvendelse kan forsterkes, vil bli nærmere berørt i de to neste avsnittene.
PEDAGOGIKKENS RELEVANS FOR LÆRING
Pedagogikken er relevant ved å være en viktig kilde til studentenes forståelse av hva som undervises, og hvorfor det undervises. Et stadig tilbakevendende tema i denne sammenheng er forelesningens rolle i læringen. En viktig presise
