Redaktør Kjetil A. Brottveit skriver videre: Aktørane på feltet er iallfall prinsipielt samde når dei får tenkt seg om: For at forskinga skal vere sanningsstrevande, tillitvekkjande og brukbar, må ho vere fri.
De fleste publiserende forskere kjenner mediefellene.
Her vil jeg gå så langt som å si at ingen er uenig med redaktøren. Dermed er den logiske slutningen at dette er en avsporing ved at en forsøker å skape en kunstig debatt. Jeg var til stede under møtet der fiskeriministerens første gang uttalte at forskningen måtte bli mer næringsvennlig, og skjønte godt hva han mente. Forskerne som var til stede, uttrykte klart og tydelig det samme, nemlig at forskningen må gi svar på de spørsmål som sikrer at oppdrett kan vokse på en bærekraftig måte. Konteksten for å si dette under møtet var dermed riktig, men konteksten når det blir sagt i media, var feil. De fleste publiserende forskere kjenner mediefellene, og det jeg i etterkant undres over, er hvorfor forskerne ville ha debatten om den frie forskningen i stedet for den som handler om kvalitet og kvalitetssikring? Er det grunnlag for å tro at deler av lakseforskningen ikke tåler en offentlig debatt om dette?
Siden refererer redaktøren til Geir Lasse Taranger, forskningsdirektør for akvakultur, marint miljø og teknologi ved Havforskningsinstituttet, i det han gjør et forsøk på å hente instituttet inn som følger: Elementet av fagleg, heiderleg usemje er klårt til stades.
Enhver forsker burde tenke over hva det koster ei næring å bli sammenlignet med klimafornektere, kirsebærplukkere og tobakksprodusenter gjennom ti år. Uansett, nå er vi erklært både faglige og hederlige, og da gjenstår det å se om Tarangers utsagn omsettes på en slik måte at det får en dempende effekt på ekkoet i de aktuelle lakseforskningsrommene i Bergen og Trondheim. I så fall er det håp om at også unge biologer med en litt annen oppfatning av virkeligheten kan få en karriere som forskere.
Til slutt vil jeg rette fingeren mot elefanten i rommet, nemlig forskningsformidling. Tydeligvis er det mange utenom lakseforskningsmiljøene som tror at forvaltningen av næringer kommer som et resultat av at departementene og politikerne har lest forskningsrapporter. FoU-avdelingen i Nærings- og fiskeridepartementet leser nok rapportene, men deres meninger blir verdiløse idet politikerne samme dag leser i alle landets medier at forskerne har funnet ut at villaksen vil være borte om ti år om ikke noe gjøres med havbruksnæringa. Dette skjedde for åtte år siden, og siden da har samfunnet og næringa i fellesskap tapt mellom fem og ti milliarder kroner årlig grunnet at forskerne gjennom media har holdt ved like en opinion med en politisk slagkraft som ikke engang hadde hjemmel i deres egne forskningsrapporter.
Klima- og miljøminister Vidar Helgesen og fiskeriminister Per Sandberg har nå fått den svært krevende oppgaven å rydde i dette. Jeg regner med at Forskerforum og Forskerforbundet skjønner hvilke politiske konsekvenser det kan få, om da ikke forskningen selv bidrar til at prosessene blir offentlige og transparente?
Foto: Norsk Havbrukssenter
Frode Reppe, fagsjef for kommunikasjon og næringspolitikk, Norske Sjømatbedrifters Landsforening.
