professor i idrettssosiologi, Høgskolen i Sørøst-Norge
Som hovedfagsstudent ved Norges idrettshøgskole skrev jeg i 1980 en artikkel i tidsskriftet Norsk idrett. Den ble sendt inn med tittelen Doping i idretten - tilfeldighet eller konsekvens?. Redaktøren fant tittelen for provoserende og endret den. Artikkelen konkluderte med at doping var en konsekvens av idrettens egenart, organisering og finansiering. I dag, 36 år senere, er konklusjonen er enda mer riktig.
Kronikken som startet debatten: Doping er den ultimate løsningen i toppidretten
Les svaret til Sigmund Loland: Å tillate doping strider mot toppidrettens egenart
Forskjellig utgangspunkt
Loland og jeg har forskjellige faglige utgangspunkt. Det gir selvfølgelig forskjellige svar. Loland støtter seg på en filosofisk og normativ tilnærming, forankret i aristotelisk tradisjon med plikt og glede til å realisere utøverens potensial. Loland beskriver en ønskelig, en ideell idrett. Jeg beskriver ut fra en sosiologisk tilnærming som observerer hva utøvere, trenere og støtteapparat faktisk holder på med, en reell idrett. Loland og jeg tilstreber begge å finne 'sannheten', uten at noen av oss kan påberope oss den. Både filosofi og sosiologi er 'work in progress'.
Idrettens egenart
Helt fra antikken har idretten dreid seg om å vinne. Den moderne idretten dreier seg også om ekstreme prestasjoner og tro på kontinuerlig framgang. Det er vi enige om. Vi er også enige om at det er utviklet regler for hva som skal være rette handlinger i idrettskonkurranser.
