Forskerforum
30.01.2025
Aidshistorien har mye å lære oss, både om det moderne Norge og om samtidas transdebatt, mener Ketil Slagstad.
Ketil Slagstads bok Det ligger i blodet mottok både Kritikerprisen og Bokhandelens sakprosapris i 2024, og den fikk flere seksere i avisene da den kom ut. Men en slik mottagelse var ikke hans «fjerneste drøm» da han begynte å skrive, forteller Slagstad. Han ville at boka skulle fylle et faghistorisk tomrom: framstillingen av det norske samfunnets møte med aidsepidemien.
Som alle historikere og forfattere måtte han velge hvordan historien skulle fortelles. Var det en medisinsk thriller eller en krigsfortelling? Materialet bød i alle fall på sterke konflikter, forteller han:
- Biologiprofessor Nils Christian Stenseth gikk for eksempel inn for at alle som var smittet, skulle merkes med et blått hjerte i lysken, slik at sexpartnere kunne trekke seg i tide.2 Det er jo et stigma i ordets rette forstand - brennemerking.
Slagstad kom da også til arbeidet med en forventning formet av den amerikanske aidslitteraturen, sterkt preget av konflikt mellom majoritetssamfunn og minoritetssamfunn, stigma og «homsepest». Slikt fant han også eksempler på i den norske historien, som i et av presseoppslagene gjengitt i boka, der overlege Magne Fagerhol uttalte: «Å la homsene øve innflytelse på tiltak mot AIDS er å sette bukken til å passe havresekken.»3 Imidlertid var Fagerhols reaksjon på den norske aidspolitikken like mye en indikasjon på den åpenheten og tilliten som preget den offentlige håndteringen. Slagstads bok viser hvordan leger og sykepleiere som selv var homofile, fungerte som formidlere mellom Helsedirektoratet og homomiljøet, og at aktivister ble invitert inn og deltok i det forebyggende arbeidet.
- Dette er en fortelling som passer godt med vår oppfatning av Norge som tillitsbasert og inkluderende?
- Ja, men jeg har bevisst prøvd å unngå for mye av den framstillingen også - den henger sammen med en forestilling om at det norske samfunnet er et veldig homogent samfunn, og det er heller ikke riktig. Helsedirektør Torbjørn Mork og stadsfysikus Fredrik Mellbye var påvirket av den norske sosialmedisinske tankegangen, og det var mye nærmere deres hjerte å ha et aksepterende perspektiv på seksualitet enn på bruk av rusmidler og salg av sex. Derfor ble den inkluderende modellen applisert i møte med homofile kulturer og miljøer, men i mindre grad i møte med rusavhengige og sexarbeidere, og dels også med andre minoriteter, som norskafrikanere.
I løpet av våren kommer Slagstad med en ny bok på University of Chicago Press, denne gangen om transmedisinens historie, som også var tema for doktorgraden hans. Når han ikke forsker og formidler, underviser Slagstad tyske legestudenter i medisinhistorie ved Charité-universitetet i Berlin. Han opplever generelt at faget er under konstant press for å rettferdiggjøre seg - for hvorfor skal framtidige leger bruke tid på å lære om
Gå til medietSom alle historikere og forfattere måtte han velge hvordan historien skulle fortelles. Var det en medisinsk thriller eller en krigsfortelling? Materialet bød i alle fall på sterke konflikter, forteller han:
- Biologiprofessor Nils Christian Stenseth gikk for eksempel inn for at alle som var smittet, skulle merkes med et blått hjerte i lysken, slik at sexpartnere kunne trekke seg i tide.2 Det er jo et stigma i ordets rette forstand - brennemerking.
Slagstad kom da også til arbeidet med en forventning formet av den amerikanske aidslitteraturen, sterkt preget av konflikt mellom majoritetssamfunn og minoritetssamfunn, stigma og «homsepest». Slikt fant han også eksempler på i den norske historien, som i et av presseoppslagene gjengitt i boka, der overlege Magne Fagerhol uttalte: «Å la homsene øve innflytelse på tiltak mot AIDS er å sette bukken til å passe havresekken.»3 Imidlertid var Fagerhols reaksjon på den norske aidspolitikken like mye en indikasjon på den åpenheten og tilliten som preget den offentlige håndteringen. Slagstads bok viser hvordan leger og sykepleiere som selv var homofile, fungerte som formidlere mellom Helsedirektoratet og homomiljøet, og at aktivister ble invitert inn og deltok i det forebyggende arbeidet.
- Dette er en fortelling som passer godt med vår oppfatning av Norge som tillitsbasert og inkluderende?
- Ja, men jeg har bevisst prøvd å unngå for mye av den framstillingen også - den henger sammen med en forestilling om at det norske samfunnet er et veldig homogent samfunn, og det er heller ikke riktig. Helsedirektør Torbjørn Mork og stadsfysikus Fredrik Mellbye var påvirket av den norske sosialmedisinske tankegangen, og det var mye nærmere deres hjerte å ha et aksepterende perspektiv på seksualitet enn på bruk av rusmidler og salg av sex. Derfor ble den inkluderende modellen applisert i møte med homofile kulturer og miljøer, men i mindre grad i møte med rusavhengige og sexarbeidere, og dels også med andre minoriteter, som norskafrikanere.
I løpet av våren kommer Slagstad med en ny bok på University of Chicago Press, denne gangen om transmedisinens historie, som også var tema for doktorgraden hans. Når han ikke forsker og formidler, underviser Slagstad tyske legestudenter i medisinhistorie ved Charité-universitetet i Berlin. Han opplever generelt at faget er under konstant press for å rettferdiggjøre seg - for hvorfor skal framtidige leger bruke tid på å lære om
