Merete Brungot Kløvning
kreftkoordinator, Ålesund kommune
Som kreftkoordinator i en mellomstor bykommune møter jeg av og til kreftrammede og pårørende fra andre kulturer. Det kan være den middelaldrende mannen fra Øst-Europa, som jobber i Norge og har sine nærmeste i hjemlandet. Det kan være familiefaren fra Afghanistan med ektefelle og små barn, eller den unge flyktningen fra Eritrea som er alene i Norge.
Det å møte mennesker med en alvorlig kreftdiagnose er alltid sterkt. Familien og enkeltindividet kan være i en stor krise, hverdagen endres og blir gjerne mer uforutsigbar. Mange kreftrammede og pårørende kjenner på en grad av usikkerhet. Dette gjelder uansett nasjonalitet, kjønn og alder. Når den syke kommer fra en annen kultur, er det enda flere faktorer vi må være oppmerksomme på. Språk, holdninger og forståelse av sykdom, lite nettverk og manglende kjennskap til norsk helsevesen kan gi nye og andre utfordringer.
Uoversiktelig
Så hvordan kan kreftkoordinatoren være til hjelp og støtte for kreftrammede og pårørende fra andre kulturer? Jeg skulle gjerne hatt mer kunnskap om de kulturelle forskjellene. Om ulike kulturers forståelse av sykdom, og hvordan man snakker sammen om sykdom i familien. I Norge er vi opptatt av retten til informasjon, både den sykes rett til informasjon, og pårørendes rettigheter. Også barn blir mer og mer inkludert. Det blir for eksempel sett på som viktig at barna er med og informeres om foreldres sykdom. Dette kan variere veldig hos mennesker fra andre kulturer. Noen har det i ryggmargen at familien skal skånes, og det snakkes ikke om sykdom og b
