NFF-magasinet
27.06.2018
Marianne Barry unngår sofagruppen på Nav Helsfyr fordi hun ikke vil forstyrre kollegaene som sitter rundt. Er det økonomi eller arbeidstagernes beste som presser fram åpne landskap framfor cellekontorer?
Den romslige sofaen og de røde stolene midt i det store kontorlokalet burde friste til avslapning og kollegialt samvær. Men NTL-tillitsvalgt Marianne Barry rister på hodet.
- Jeg har aldri sett noen sitte her. Jeg tror egentlig vi skjønte det med en gang, at den fine sittegruppen ikke kom til å bli noen suksess, sier hun.
Det er ikke møblene det er noe galt med, men sittegruppen er omgitt av en halvsirkel med Nav-saksbehandlere, konsentrert foran hver sin dataskjerm.
Vi er på besøk hos hos Nav Familie- og Pensjonsytelser på Helsfyr i Oslo. To av enhetene, Bærum og Oslo 1, har tilhold i tredje og femte etasje i det eldre kontorbygget. Omtrent 175 ansatte havnet i åpent landskap da de to enhetene flyttet inn i for et halvår siden. I tredje etasje deler 120 ansatte på fire stillerom med en PC, pult og tre stoler, to grupperom og tre møterom. I femte etasje jobber 55 ansatte som har fire stillerom, to møterom og fire kompetansekø-rom, som brukes til telefonvakter, på deling.
- Brutal overgang. - Det var en ganske brutal overgang fra cellekontorer til åpent landskap, sier NTL-tillitsvalgt Marianne Barry.
Hun forteller at det har vært en prosess å venne seg til å jobbe i åpent landskap, som telefonbruk og samtaler med kolleger. Ifølge Barry og tillitsvalgt-kollega Lise Nicolaysen sier kollegene at de gjennomgående er mer slitne når de går hjem fra jobb, etter at de mistet sine en- og tomannskontorer. Folk opplever at de bruker mye krefter på å stenge ute lyd- og synsinntrykk for å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine. Eller de finner det vanskelig å samhandle og rådføre seg med kolleger uten ei dør å lukke bak seg.
- Det føles nesten mer ensomt å sitte i landskap enn på cellekontor. Jeg har fått tilbakemeldinger fra enkelte om at de er blitt mer produktive av å jobbe i landskap fordi man snakker veldig mye mindre med kolleger. Men de sier også at trivselen er blitt mye lavere, sier Barry.
- Vi har mistet mye av den sosiale biten. Et halvt år etter at folk fra to ulike avdelinger flyttet sammen, er vi fortsatt ikke blitt kjent
Les opprinnelig artikkel- Jeg har aldri sett noen sitte her. Jeg tror egentlig vi skjønte det med en gang, at den fine sittegruppen ikke kom til å bli noen suksess, sier hun.
Det er ikke møblene det er noe galt med, men sittegruppen er omgitt av en halvsirkel med Nav-saksbehandlere, konsentrert foran hver sin dataskjerm.
Vi er på besøk hos hos Nav Familie- og Pensjonsytelser på Helsfyr i Oslo. To av enhetene, Bærum og Oslo 1, har tilhold i tredje og femte etasje i det eldre kontorbygget. Omtrent 175 ansatte havnet i åpent landskap da de to enhetene flyttet inn i for et halvår siden. I tredje etasje deler 120 ansatte på fire stillerom med en PC, pult og tre stoler, to grupperom og tre møterom. I femte etasje jobber 55 ansatte som har fire stillerom, to møterom og fire kompetansekø-rom, som brukes til telefonvakter, på deling.
- Brutal overgang. - Det var en ganske brutal overgang fra cellekontorer til åpent landskap, sier NTL-tillitsvalgt Marianne Barry.
Hun forteller at det har vært en prosess å venne seg til å jobbe i åpent landskap, som telefonbruk og samtaler med kolleger. Ifølge Barry og tillitsvalgt-kollega Lise Nicolaysen sier kollegene at de gjennomgående er mer slitne når de går hjem fra jobb, etter at de mistet sine en- og tomannskontorer. Folk opplever at de bruker mye krefter på å stenge ute lyd- og synsinntrykk for å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine. Eller de finner det vanskelig å samhandle og rådføre seg med kolleger uten ei dør å lukke bak seg.
- Det føles nesten mer ensomt å sitte i landskap enn på cellekontor. Jeg har fått tilbakemeldinger fra enkelte om at de er blitt mer produktive av å jobbe i landskap fordi man snakker veldig mye mindre med kolleger. Men de sier også at trivselen er blitt mye lavere, sier Barry.
- Vi har mistet mye av den sosiale biten. Et halvt år etter at folk fra to ulike avdelinger flyttet sammen, er vi fortsatt ikke blitt kjent
