NFF-magasinet
26.06.2019
For seks år siden gikk lønnen ned og arbeidstiden opp for tollbetjent Pat Murtagh i Dublin. Offentlig ansatte i mange europeiske land har opplevd det samme etter finanskrisa. Nå handler det om å ta igjen det tapte.
Finanskrisen i 2008 var starten på en dyster periode for millioner av europeiske arbeidstakere. Etter år preget av uforholdsmessig stort forbruk og underskudd på statsbudsjettene, måtte mange regjeringer bruke penger på å redde banker som gikk over ende.I kjølvannet fulgte konkurser, oppsigelser og store demonstrasjoner. Noen steder også opptøyer.Da det verste var overstått, så flere regjeringer at de fortsatt slet med å finansiere en stor offentlig sektor.
I Irland, Spania og flere andre land fikk regjeringen med seg de ansattes organisasjoner på avtaler om redusert lønn og økt arbeidstid. En av dem som fikk kjenne dette på kroppen, var Pat Murtagh i Dublin.
- Jeg har måttet tenke nøye gjennom hva jeg handler av mat, og sosiale aktiviteter har vært redusert til et minimum, forteller tollbetjenten på flyplassen utenfor den irske hovedstaden.
Her har han jobbet i sju år og er i tillegg tillitsvalgt for en stor gruppe i fagforeningen Forsa som jobber i skatteetaten. Den skilte tenåringsfaren måtte virkelig snu og vende på hver krone etter at fagforeningene og staten som arbeidsgiver ble enige om innstrammingstiltak i 2013. For hans del medførte dette at arbeidsdagene i snitt ble 27 minutter lengre og at lønnen ble kuttet med bortimot ti prosent. Å dra på ferie med barna var ikke lenger noe han kunne ta for gitt.
Solidaritet med de andre. Selv om det svei skikkelig, var Pat aldri i tvil om at dette var den eneste riktige løsningen. Alternativet hadde vært å se kolleger miste jobben sin.
- Det har man i hvert fall ikke lyst til. Så kutt i lønningene og økt arbeidstid var det minste av to onder. Det er bedre at alle får dårligere betalt enn at noen blir avhengig av offentlig velferd. Det ville også vært dårligere for samfunnet, for staten ville mistet skatteinntekter og samtidig fått større utgifter til arbeidsledige, sier han.
- Var det noen fare for at du selv kunne mistet jobben?
- Nei, jeg har jobbet ulike steder i skatteetaten i 22 år nå. Hele tiden har jeg vært aktiv i fagforeningsarbeid. Man må selvfølgelig passe på seg selv, men man må også tenke på det store bildet. Jeg har ingen glede av personlig vinning hvis det betyr at andre lider. Ikke blir det noe godt arbeidsmiljø heller hvis alle tenker på seg selv.
På rett vei igjen. Allerede før avtalene mellom partene ble inngått, merket de ansatte godt de dårlige tidene. Budsjettene i det offentlige ble redusert, folk som sluttet ble ikke erstattet, arbeidsmengden og stresset økte for de som var igjen. Men Murtagh sier at man nå steg for steg beveger seg tilbake til et akseptabelt nivå, og det takket være fagforeningene.
Les opprinnelig artikkelI Irland, Spania og flere andre land fikk regjeringen med seg de ansattes organisasjoner på avtaler om redusert lønn og økt arbeidstid. En av dem som fikk kjenne dette på kroppen, var Pat Murtagh i Dublin.
- Jeg har måttet tenke nøye gjennom hva jeg handler av mat, og sosiale aktiviteter har vært redusert til et minimum, forteller tollbetjenten på flyplassen utenfor den irske hovedstaden.
Her har han jobbet i sju år og er i tillegg tillitsvalgt for en stor gruppe i fagforeningen Forsa som jobber i skatteetaten. Den skilte tenåringsfaren måtte virkelig snu og vende på hver krone etter at fagforeningene og staten som arbeidsgiver ble enige om innstrammingstiltak i 2013. For hans del medførte dette at arbeidsdagene i snitt ble 27 minutter lengre og at lønnen ble kuttet med bortimot ti prosent. Å dra på ferie med barna var ikke lenger noe han kunne ta for gitt.
Solidaritet med de andre. Selv om det svei skikkelig, var Pat aldri i tvil om at dette var den eneste riktige løsningen. Alternativet hadde vært å se kolleger miste jobben sin.
- Det har man i hvert fall ikke lyst til. Så kutt i lønningene og økt arbeidstid var det minste av to onder. Det er bedre at alle får dårligere betalt enn at noen blir avhengig av offentlig velferd. Det ville også vært dårligere for samfunnet, for staten ville mistet skatteinntekter og samtidig fått større utgifter til arbeidsledige, sier han.
- Var det noen fare for at du selv kunne mistet jobben?
- Nei, jeg har jobbet ulike steder i skatteetaten i 22 år nå. Hele tiden har jeg vært aktiv i fagforeningsarbeid. Man må selvfølgelig passe på seg selv, men man må også tenke på det store bildet. Jeg har ingen glede av personlig vinning hvis det betyr at andre lider. Ikke blir det noe godt arbeidsmiljø heller hvis alle tenker på seg selv.
På rett vei igjen. Allerede før avtalene mellom partene ble inngått, merket de ansatte godt de dårlige tidene. Budsjettene i det offentlige ble redusert, folk som sluttet ble ikke erstattet, arbeidsmengden og stresset økte for de som var igjen. Men Murtagh sier at man nå steg for steg beveger seg tilbake til et akseptabelt nivå, og det takket være fagforeningene.
