Jo, sjelen finnes, men hvorfor det er slik, forstår vi ikke fullt ut før vi har fulgt ferden fra Homer - hos Homer trer sjelen frem som psyche, svaret på hva som skjer med mennesket når det dør - og så videre mot de greske filosofene, inn i middelalderen, ja, gjennom hele den sentrale rekka av filosofer i den vestlige idehistorien og også innom merkesteiner i skjønnlitteraturen. Vi stopper opp ved dem som har markert en forskjell i sjelens historie, hvordan sjelen ses på som udødelig eller dødelig, bolig for personligheten, for fornuften, viljen, bevisstheten, hvordan den opphører å eksistere hos empiristene, blir lurt tilbake av Kant, blir problematisk og vanskelig, på ulikt vis, hos Kierkegaard, Freud og Kafka, opptrer som en konstant strøm av tanker, drømmer, tvil, bekymring, glede hos Joyce. I tillegg er vi innom andre tanketradisjoner som buddhismen og islam. Men når sjelen viser seg å være så mye forskjellig, sier ikke det bare noe om hvor diffus all prat om sjel må være? Og gjennom det opphever vel eksistensen av sjelen seg?
Har han forsket seg frem til alt dette selv? Det er jo umulig!
Diffus prat er intet problem så lenge noe slikt som metaspråk finnes. Foruten Nietzsche henter Høystad her inn Wittgenstein som representant for filosofiens språklige vending, hans påpekning av at vår inngang til virkeligheten er bestemt av språk, og at språk alltid styres av regler som vi behersker når vi tar del i de forskjellige såkalte språkspillene, men som vi også beherskes av, i og med at de setter opp grensene for hva vi kan si noe om. Og det er altså språkspillene som har endret seg, måten vi snakker om det indre på. Vi trenger disse språkspillene, er budskapet til Høystad, for svikter vi omsorgen for sjelen, da tapes også den andre av syne som noe å ha omsorg for, vist ved eksempelet Eichmann, presentert av Arendt. Til sammen gir alle språkspillene oss et allment sjelsbegrep, der de alle viser til en indre kraft i mennesket.
Historien om sjelen er skrevet i en suveren stil. Forfatterens metode er å gå til tenkningen ved nærmest å leve seg inn i de forskjellige filosofers og forfatteres tankegang, utlegge dem som om de var hans egne, for så på en sømløs måte å tre litt ut ved å vise til sitater, litt analyse og biografiske betraktninger. Dette skaper en lett, ledig og levende stil. Men det er også to motstridende følelser i meg, og disse, eller den ene av dem, plages jeg med helt til jeg ikke gjør det mer, da overgir jeg meg. For denne suvereniteten, den vekker en mistanke i meg. Har han forsket seg frem til alt dette selv? Det er jo umulig! Han viser i liten grad til kilder, og det er mange påstander her, og ja da, det er for så vidt standardfortellingen han forteller om de forskjellige tenkerne, og grundigheten varierer, men det er nå uansett en vei som er blitt ryddet, og hvordan har han gjort det? Den ferden får ikke leseren bli med på, og derfor sitter jeg der og lurer: Har han dette enorme kjennskapet til så mange forskjellige tenkere? Det er jo som han bare drysser poeng og kunnskap ut av ermer og skjortekrager. Leser han arabisk? Har han nådd det høyeste nivået innenfor buddhismen? Kun i tilfellet Kierkegaard lener han seg på kilder, og selv om det er en suveren stil her òg, er ikke dette en fullt ut god fremstilling. Han dikter litt her, også om hvordan Kierkegaard tenkte - og begår derved en biografisynd.
Men, jeg har kanskje misforstått sjangeren? Eller, jeg tenker jo at denne boka er som et kåseri, et medrivende og lærd kåseri. Det forklarer den suverene stilen og at det er få problematiseringer og vansker underveis. Alt bare glir av sted. Og jeg glir med, til slutt uten mistanke, for det er veldig bra dette, og ikke minst er det viktig! - og da står kun den andre følelsen igjen: beundringen. Og derfor: Boka er så god og temaet så viktig at enhver som har et indre liv, bør gå til anskaffelse av den.
Fakta
Ole Martin Høystad Sjelens betydning. En kulturhistorie Aschehoug, 2016 335 sider Veil. pris: kr 379
