Bioingeniøren
15.11.2019
De har ring i nesa og gul nummerlapp i øret. Bioingeniør Renate Veflingstad strekker ut hånden og blir møtt med en lang, slafsende tunge.
Hun klapper og klør litt på mulen til en nysgjerrig brun okse, som slikker og napper med leppene tilbake.
Les mer- Når de får tak, drar de hånden min til seg, sier hun, og trekker seg litt unna. Nok klissete storfekjærlighet i denne omgang.
Rundt oss i fjøset pruster og peser flere titalls okser. De største veier nok et tonn eller mer, og er et respektinngytende syn. Så er de da heller ikke hvilke som helst drøvtyggere. Disse er toppen av genpoolen når det gjelder norsk storfe. Og Veflingstad er en av dem som jobber for at neste generasjon skal bli enda mer sunn, fruktbar og gi enda bedre kjøtt og melk.
Stor på sæd
Det er en tidlig høstmorgen, og vi befinner oss på et høydedrag med utsikt over vide
