Psykisk helse
13.09.2021
Jeg bærer arrene mine med stolthet, og jeg ønsker å fortelle deg hvorfor. Siden jeg selvskadet for første gang og frem til for noen år siden, har jeg alltid gruet meg til sommeren.
Gruet meg til det varme været med den sterke, stekende solen, som praktisk talt tvinger deg ut i shorts og t-skjorte. Gruet meg til å gå rundt i offentligheten med kroppen min, som stadig vekk pådro seg flere krigsarr. Fryktet for reaksjonene. Fryktet de stygge blikkene, de vonde kommentarene og de ekle påstandene.
Andres blikk og meninger ble raskt en grobunn for en skam jeg i utgangspunktet ikke eide. En skam jeg ikke var enig i, men som jeg likevel kjente på. Fordi det var så mange som mente jeg burde ha den. Det tok ikke lang tid før jeg kjente på selvforakt, avsky, skam og hat over egen kropp og arrene kroppen min ble et lerret for.
For et par år siden satt jeg meg ned
Gå til medietAndres blikk og meninger ble raskt en grobunn for en skam jeg i utgangspunktet ikke eide. En skam jeg ikke var enig i, men som jeg likevel kjente på. Fordi det var så mange som mente jeg burde ha den. Det tok ikke lang tid før jeg kjente på selvforakt, avsky, skam og hat over egen kropp og arrene kroppen min ble et lerret for.
For et par år siden satt jeg meg ned
