Solceller er den energiteknologien som gir oss mest høykvalitets energi - elektrisitet - per utnyttet areal. Når lyset trenger inn i solcellen, vil elektroner som i utgangspunktet er mer eller mindre i ro, bundet til hvert sitt atom, plutselig bli mobile og bevege seg til overflaten for å gi oss strøm. Men det er mange skjær i sjøen.
Hør for deg «Alle mine elektronkyllinger, kom hjem!» når sola skinner på solcellen; da er det veldig mange rever som er ute på elektronjakt! De viktigste av disse revene kalles dislokasjoner.
Dislokasjoner er fascinerende. Det er dislokasjoner som gjør at du kan bøye et stykke metall uten at det brekker, det er de som gjør at hvis du fortsetter å bøye fram og tilbake mange ganger, så blir det hardt, sprøtt og brekker til slutt. I metaller kan dislokasjoner være nyttige. I solceller er de kun en plage. Som reven i hønsegården.
Det er fremdeles mye vi ikke forstår om problemene med dislokasjoner, og for å kunne sette i gang en storstilt og effektiv revejakt, må vil lære mer om dislokasjonenes indre liv.
Atomer bitte litt ut av posisjon
Solceller er laget av silisiumkrystaller, og dislokasjoner er en slags linjer der krystallen ikke henger helt sammen. Dislokasjonene danner nettverk, og så snart et elektron, inspirert av sollyset til å vandre til solcelleoverflaten og gjøre nytte for seg, dulter borti dette nettverket, mister det all lyst til å bevege seg.
Vi vil helst ikke ha nettverket der, i hvert fall må det være så glissent at det er liten sannsynlighet for at elektroner treffer borti det.
Men dislokasjonene dannes sammen med krystallen: Når silisiumblo
