Behandling av langvarig, ikke-malign smerte er sammensatt og kan bestå av både medikamentelle og ikke-medikamentelle tiltak. Målet med denne artikkelen er å vise hva behandlingen av langvarige, ikke-maligne smerter kan innebære, med et spesielt søkelys på utfordringer knyttet til den eldre pasienten.
Langvarig, ikke-malign smerte, heretter kalt langvarig smerte, defineres som en vedvarende eller tilbakevendende smerte som varer mer enn tre måneder, eller blir ved etter at den opprinnelige skaden er helet (1).
Ettersom smerte er et komplekst fenomen som består av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, bør behandlingen være tverrfaglig og multimodal (2). Både medikamentelle og ikke-medikamentelle tiltak som er tilpasset den spesifikke tilstanden, er anbefalt.
En befolkningsundersøkelse fra 2005 viser at antall personer med langvarig smerte øker med alder (3). Behandlingen av eldre med langvarig smerte vil ifølge retningslinjene innebære flere av de samme tiltakene som hos yngre (4). Samtidig kan det tenkes at det med økende alder oppstår flere hindringer knyttet til kartlegging og gjennomføring av behandling.
Pasienten er ekspert på egen kropp
I det første møtet med en pasient med langvarig smerte vil det være hensiktsmessig å kartlegge smertene (5). Selve smerten kartlegges ved å spørre om lokalisasjon, karakter, intensitet, variasjon, tidsmønster samt forsterkende og lindrende faktorer.
De sosiale og psykologiske aspektene ved smerte må kartlegges.
Hvilken effekt tidligere tiltak har hatt, er nyttig for valg av videre behandling. De sosiale og psykologiske aspektene ved smerte må kartlegges, da den totale smerteopplevelsen kan påvirkes av familieforhold, økonomi, stress, angst, depresjon og traumer.
Helsepersonell skal akseptere at pasienten er ekspert på sin egen kropp, og så langt som mulig skal det legges vekt på pasientens beskrivelse av sin subjektive smerteopplevelse (5).
En kartleggingssamtale er nyttig
God kommunikasjon gjennom aktiv lytting, observasjon av kroppsspråk og verbale og nonverbale tegn vil bidra til at pasienten føler seg forstått og tatt på alvor. En god kartlegging vil være grunnlaget for valg av behandling, vurdering av effekt og samarbeid med andre profesjoner.
Andre viktige aspekter ved behandling av langvarige smerter er aksept og forventning (2). Gjennom en kartleggingssamtale kan man finne ut av hvilke tanker og hvilken forståelse pasienten selv har av sine smerter. Det bør opparbeides en felles forståelse av at målet med behandlingen ikke er å fjerne smerten, men å redusere den og øke livskvaliteten (2).
Den første samtalen vil ikke nødvendigvis være nok til å oppnå en slik forståelse, men det er noe som kanskje må modnes over tid. Aksept betyr ikke å like smerten, men å bruke mindre energi på å jobbe imot den på en uhensiktsmessig måte. På den måten kan pasienten heller bruker mer energi på tiltak som øker livskvaliteten.
Er smerten nevropatisk eller nociplastisk?
Førstevalget ved en nociseptiv smerte er NSAID-medisiner, men disse medikamentene har flere kontraindikasjoner (6). Lokal behandling med NSAID-er har få bivirkninger, men samtidig er det få bevis knyttet til effekten ved langvarige smerter (7).
Hvis NSAID-er ikke er effektivt, bør man vurdere om smerten er nevropatisk eller nociplastisk. Da kan bruk av antiepileptika og antidepressiver k
