Innlegget er også publisert i Raumnes.
Ytringsfrihet et av mine favorittemaer. Ikke fordi den norske offentligheten mangler det, men fordi samfunnet taper så ekstremt mye om ytringsfriheten skulle innskrenkes. Dette gjelder både lokalt og nasjonalt.
Derfor er det svært skremmende når enkelte tar til orde for «ytringsansvar», slik blant annet TV-kjendis Morten Hegseth gjorde etter terrorangrepet/skytingen i Oslo. I et intervju i VG sier han blant annet at han «ber om en diskusjon om ytringsfrihet og ytringsansvar etter mange hatkommentarer i kjølvannet av masseskytingen i Oslo».
I Norge har vi både straffeloven, medieansvarsloven og i mediene har vi Vær varsom-plakaten som setter sine begrensninger på ytringsfriheten. Slik må det være, for alle friheter må ha noen grenser. Problemet med et begrep som ytringsansvar, er at i det øyeblikket vi skal ansvarliggjøres for ytringer, så har vi ikke lenger reell ytringsfrihet.
Denne ferien avsluttet jeg med en tur innom Yad Vashem, holocaust-minnestedet i Jerusalem. Det var sterkt å se hvor systematisk jødeforfølgelsen var i mellomkrigstiden, og hvor passive resten av verden var. Grusomt å se bilder, videoer og fortellinger etter jødeforfølgelsen. Samtidig sterkt å se unge israelske soldater som startet sin militærtjeneste med å lære om holocaust.
Siden jeg hver dag jobber med ord og ytring, så var kanskje det som slo meg aller mest, var at Adolf Hitler og nazi-regimet brukte demokratiske virkemidler for å få makt. Deretter fjernet han de liberale friheter en etter en. Hitler brukte demokratiets prinsipper til å bli valgt til kansler for snart 100 år siden. Han var faktisk demokratisk valgt av det tyske folket, på lik linje med at Jonas Gahr Støre er valgt til vår statsminister.
Ytringsfriheten var det første som fikk lide, etterfulgt av pressefriheten.
Problemet var at han utnyttet sin posisjon til å fjerne liberale friheter. Ytringsfriheten var det første som fikk lide, etterfulgt av pressefriheten. Eiendomsretten til minoriteter ble borte. Retten til demokratiske valg ble borte. Mennesker ble diskriminert på bakgrunn av rase, religion og legning. En etter en ble friheter borte. Friheter som vi tar for gitt i dag.
Står vi i fare for å miste dette i dag? Nei, i utgangspunktet ikke. Men demokratiet er en skjør styringsform. Enkelte har kalt det flertallets diktatur, med rette.
Det skal ikke mer enn en gal leder til som klarer å oppildne en stor nok del av befolkningen, så kan våre rettigheter raskt innskrenkes. Mange fryktet, med rette, at det ville skje med tidligere president Donald Trump. Heldigvis skjedde ikke det. I deler av Europa ser vi at flere og flere trakker seg mot de politiske ytterfløyene, som ofte har vist seg å være villige til å utnytte (les: misbruke) demokratiets friheter for å øke egen makt.
Et hardt ordskifte i offentligheten er selvsagt et problem. Når unge politikere sier de ikke orker hets for å delta i politiske debatter, er det i praksis en knebling av ytringsfriheten som det må reageres mot. Men løsningen er ikke å innskrenke ytringsfriheten. Løsningen er at flere bruker ord og tar til motmæle når kommentarfeltene blir ufine.
Ord må møtes med ord, argument med argument og ytring møtes med ytring. Vi må tåle at noen har fine akademiske måter å ordlegge seg på, men samtidig ha rom for de som er litt røffere i kantene. Alt så lenge ikke våre lover brytes.
Å kreve ytringsansvar er en farlig veg å gå på. Jeg sier ikke at det kan føre til et naziregime. Men Adolf Hitler og nazi-regimet startet sin dekonstruksjon av demokratiet med små innskrenkninger som traff folkesjelen i Tyskland.
Vi må for all del ikke gå i den samme fella, at vi frivillig gir fra oss noen av demokratiets friheter. Konsekvensene av å uthulet demokratiet er så store at vi aldri må glemme å kjempe for det.
Image-text:
Raumnes-redaktør Fred C. Gjestad besøkte i sommer Yad Vashem, holocaust-minnestedet i Jerusalem.
Arkivfoto: Ronen Zvulun / Reuters / NTB
