En ny rettstilstand er etablert, og basert på dommen skal det usedvanlig mye til for at en disposisjon som tar sikte på å begrense arv til barn, i praksis særkullsbarn, vil bli ansett som en dødsdisposisjon, skriver tingrettsdommer Gunnar Gamst om Høyesterettsdom.
Høyesterett avsa 5. april 2017, HR-2017-716-A, en dom om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.
Saksforholdet er i korte trekk at en gårdbruker hadde en sønn fra tidligere, men var etablert i et nytt forhold med samboer som han hadde en umyndig sønn med. Eldste sønn som vokste opp hos sin mor fra han var 6 måneder gammel, hadde hatt lite kontakt med faren. Faren var uhelbredelig kreftsyk og hadde fått beskjed om at han hadde fra noen måneder til opptil ett år igjen å leve. Faren døde ikke av kreftsykdommen, men begikk selvdrap 15. september 2014.
Han hadde da gjort betydelige anstrengelser for å forhindre at eldste sønn i kraft av sin odelsrett ved arveoppgjøret skulle få overta gården til åsetestakst. Sønnen ble tilbydd et pengebeløp for å frasi seg odelsretten, men akseptert ikke det. Anslått verdi av gården var mellom 7,5 og 10 millioner kroner.
Noen måneder før dødsfallet inngikk faren avtale med sin umyndige sønn om overtakelse av gården per 1. juni 2014 til åsetestakst oppgitt til 5 625 000 kroner. Faren og samboeren skulle ha borett og betale 5 000 kroner i månedlig leie. Fordi det ble gitt selgerkreditt for hel
