Det ble ingen tur til Antarktis. Etter 22 dager i koronaisolasjon sjekket jeg ut av karantenehotellet og vandret ut mellom de ureine. Jeg prioriterte jula med familien framfor det som fortonet seg som et kortere og kortere opphold sammen med forskerne på andre sida av jorda.
Det var et vanskelig valg. Jeg innrømmer det. Jeg hadde alt investert tre uker på å sitte på et hotellrom. Da jeg hoppet av, var alt bortkasta. En av karene på Troll, som ventet på å komme hjem til jul, brukte et interessant bilde på situasjonen: Det er som å sitte med en stor aksjeportefølje når kursen stuper. Skal du selge og begrense tapet? Eller skal du ha is i magen og vente til kursen stiger igjen? 22. desember så det ut som aksjene skulle fortsette å falle så lenge værvarslet kunne spå. Til over nyttår. Jeg dro derfor i nødbremsen. Og jeg kunne gjøre det, for jeg hadde ingen samfunnskritisk funksjon, som det heter i disse koronatider. Jeg skulle, tross alt, bare skrive ei bok om det som foregår på og rundt Troll. Og nettopp det var en tilleggsfaktor som bidro til avgjørelsen. Jo mer forsinket vi ble, jo mindre tid ble det igjen til å være med ut i felt og møte de jeg skal skrive om.
Polarhistoria er full av ventetid
«Trur du Amundsen hadde reist heim berre fordi han måtte sitte nokre dagar på e
