Gravplassen
09.10.2019
- Kisteteppet er ikke bare en viktig del av historien, det kan også bidra positivt som del av seremoni og sorgarbeid i dag, hevder tekstilkunstner Tone Svalastog Garnes.
Frem til siste del av 1800-tallet benyttet man ikke blomster, men i stedet ulike typer tekstiler som dekorasjon på kista ved gravferd. Tekstilene går under betegnelser som kisteteppe, åkle, båreteppe eller kristneteppe. I noen deler av landet, slik som Valdres, har skikken holdt seg levende og her er det fortsatt mange som benytter kristnetepper både ved dåp og gravferd. Men for de aller fleste har nok profesjonelt utformede blomsteroppsatser overtatt for de rituelle gravferdstekstilene.
Gravlegging og bruk av tekstiler
I det gamle bondesamfunnet benyttet man ulike type tekstiler på kista ved gravferd. Grovt sett kan de deles inn i to kategorier: vevde åklær/tepper og løpere i lin. Åkleet kunne være vevd i flere farger og med blant annet geometriske former i motivbruken. I tillegg til å benyttes ved gravferd, kunne åkleet ha en funksjon under andre overgangsritualer slik som dåp og konfirmasjon. Likkisteløperen eller kistekrossen har fått navnet sitt fra at to smale linstoff, gjerne med fargerike broderier, ble lagt i kryss over kista slik at de dannet et kors.
Man vet ikke hvor gammel tradisjonen med å benytte båretepper er eller hvor den har oppstått. Det er funnet bevarte gravtepper eller fragmenter av slike fra Persia på 11- og 1200-tallet og det gamle Egypt. Før det ble vanlig med kister kunne teppet legges rett på den døde for så å følge med i graven. I Bibelen beskrives døden som en dyp søvn (Rom.13.11). Bruken av åkleet, forstått som et rituelt sengeteppe, kan ses som å understreke denne symbolske betydningen.
Flere av de bevarte teppene fra Norge har inskripsjoner. Dette kunne være veverskens navn, årstall eller salmevers. Salmeversene henspiller ofte på døden og gravferdsritualet. I et bevart teppe fra 1797 er det brodert inn vers fra en salme som omtaltes som «en Bøn til Christum, om en salig Død og Affgang fra dette ælendige bedrøffuit Leffnit, til det euige Liff».
Gravferdsskikkene har endret seg mye i løpet av de siste generasjonene. I dag dør mange på institusjon og den døde tas hånd om av profesjonelle begravelsesbyrå til gravlegging finner sted. Tidligere ble den døde stelt av familien og lagt i en kiste som var snekret på gården. Seremonien ble holdt i hjemmet og det tilhørte sjeldenhetene at en prest var tilstede. Før gravferden lå den døde på likskue. Først i forbindelse med gravferdsseremonien, når kisten skulle fraktes til kirkegården, ble kistelokket naglet igjen. Å bre åkleet over kista markerte dermed et siste farvel med den døde. Oppå teppet kunne det igjen legges kistekross, salmebok og settes staker med tente lys.
Viktig å holde tradisjonen i live
Tone Svalastog Garnes har i masteroppgaven «Spegelåkle - formspråk - meiningsinnhald» skrevet om tradisjonell bruk av åkle ved seremonier som dåp, konfirmasjon, vielse, død og gravferd og undersøkt hvilken mening gjenstanden kan ha blitt tillagt. Hun har også produsert egne åklær som er blitt benyttet ved gravferd i egen familie og mener det er viktig å holde denne tradisjonen i live.
- Man vil så gjerne gjøre noe, noe personlig og konkret når en kjær forlater en, sier hun. De fleste er usikre og fremmedgjorte for hva familien faktisk kan bidra med og er velkomne til å gjøre. Å bre et åkle over en død eller over en kiste kan gammel som ung gjøre, avslutter hun.
Mange av de bevarte kisteteppene fra Norge har kristne symboler og er blitt brukt som del av det kristne gravferdsritualet, men man er ikke avhengig av en kristen rituell sammenheng for å kunne bruke et kisteteppe ved gravferd. Tradisjoner er ikke statiske, men i stadig endring. Det betyr at vi kan gjøre dem til våre.
Bruken av åkleet var heller ikke strengt kontrollert og regelbundet i tidligere tider. Åkleet kunne følge slekta eller være en del av det kirkelige inventaret. Det kunne være personlig eller man kunne låne det av andre. Den samme tekstilen kunne benyttes ved flere av livets milepæler eller man kunne ha egne tepper som kun ble benyttet ved gravferd. Når de ikke var i bruk, kunne teppene ligge i en kiste på loftet.
Revitalisering av en døende tradisjon
Er kisteteppet i ferd med å få en renessanse? I Vest-Telemark har lokale krefter jobbet for å løfte tradisjonen frem i lyset.
Husflidhåndverkerne Hanne Roholdt og Gunnvor Mandt har i tillegg til å lage kopi av en gammel kistekross, produsert to åklær der ett har blitt gitt til omsorgssenteret i Kviteseid og et disponeres av Seljord gravferdsbyrå. En mer kommersiell variant av det tradisjonelle båreteppet er designet av Rigmor Bovè for Kirkelig kulturverksted. De tilbyr et båreteppe med tilbehør (teppe og linløper) som er inspirert av den gamle skikken og tenkt brukt på institusjoner for å skape en verdig ramme ved dødsfall.
Når døden inntreffer har mange behov for trygge rammer og noe konkret å holde fast ved. Med sin enkelhet tilbyr kisteteppet nettopp det. Kisteteppet kan også oppfattes som et mer miljøvennlig og økonomisk supplement til bruken av blomster ved gravferd. Historisk sett ble teppet lagt over en svært enkel kiste, og tanken er at det skal kunne brukes igjen og igjen.
Kisteteppet kan også knytte identitet til det som skjer i gravferdsritualet. Det være seg identitet til stedet, slekta, religionen eller noe helt annet. Når teppet går i arv kan det minne brukeren om tidligere tiders skikker og levd liv. Det kan skape tilhørighet gjennom generasjoner.
Kanskje har kisteteppet noe å tilby også dagens mennesker? Tradisjonene endrer seg. Døden og vårt behov for gode ritualer synes å være mer uforanderlig.
Les opprinnelig artikkelGravlegging og bruk av tekstiler
I det gamle bondesamfunnet benyttet man ulike type tekstiler på kista ved gravferd. Grovt sett kan de deles inn i to kategorier: vevde åklær/tepper og løpere i lin. Åkleet kunne være vevd i flere farger og med blant annet geometriske former i motivbruken. I tillegg til å benyttes ved gravferd, kunne åkleet ha en funksjon under andre overgangsritualer slik som dåp og konfirmasjon. Likkisteløperen eller kistekrossen har fått navnet sitt fra at to smale linstoff, gjerne med fargerike broderier, ble lagt i kryss over kista slik at de dannet et kors.
Man vet ikke hvor gammel tradisjonen med å benytte båretepper er eller hvor den har oppstått. Det er funnet bevarte gravtepper eller fragmenter av slike fra Persia på 11- og 1200-tallet og det gamle Egypt. Før det ble vanlig med kister kunne teppet legges rett på den døde for så å følge med i graven. I Bibelen beskrives døden som en dyp søvn (Rom.13.11). Bruken av åkleet, forstått som et rituelt sengeteppe, kan ses som å understreke denne symbolske betydningen.
Flere av de bevarte teppene fra Norge har inskripsjoner. Dette kunne være veverskens navn, årstall eller salmevers. Salmeversene henspiller ofte på døden og gravferdsritualet. I et bevart teppe fra 1797 er det brodert inn vers fra en salme som omtaltes som «en Bøn til Christum, om en salig Død og Affgang fra dette ælendige bedrøffuit Leffnit, til det euige Liff».
Gravferdsskikkene har endret seg mye i løpet av de siste generasjonene. I dag dør mange på institusjon og den døde tas hånd om av profesjonelle begravelsesbyrå til gravlegging finner sted. Tidligere ble den døde stelt av familien og lagt i en kiste som var snekret på gården. Seremonien ble holdt i hjemmet og det tilhørte sjeldenhetene at en prest var tilstede. Før gravferden lå den døde på likskue. Først i forbindelse med gravferdsseremonien, når kisten skulle fraktes til kirkegården, ble kistelokket naglet igjen. Å bre åkleet over kista markerte dermed et siste farvel med den døde. Oppå teppet kunne det igjen legges kistekross, salmebok og settes staker med tente lys.
Viktig å holde tradisjonen i live
Tone Svalastog Garnes har i masteroppgaven «Spegelåkle - formspråk - meiningsinnhald» skrevet om tradisjonell bruk av åkle ved seremonier som dåp, konfirmasjon, vielse, død og gravferd og undersøkt hvilken mening gjenstanden kan ha blitt tillagt. Hun har også produsert egne åklær som er blitt benyttet ved gravferd i egen familie og mener det er viktig å holde denne tradisjonen i live.
- Man vil så gjerne gjøre noe, noe personlig og konkret når en kjær forlater en, sier hun. De fleste er usikre og fremmedgjorte for hva familien faktisk kan bidra med og er velkomne til å gjøre. Å bre et åkle over en død eller over en kiste kan gammel som ung gjøre, avslutter hun.
Mange av de bevarte kisteteppene fra Norge har kristne symboler og er blitt brukt som del av det kristne gravferdsritualet, men man er ikke avhengig av en kristen rituell sammenheng for å kunne bruke et kisteteppe ved gravferd. Tradisjoner er ikke statiske, men i stadig endring. Det betyr at vi kan gjøre dem til våre.
Bruken av åkleet var heller ikke strengt kontrollert og regelbundet i tidligere tider. Åkleet kunne følge slekta eller være en del av det kirkelige inventaret. Det kunne være personlig eller man kunne låne det av andre. Den samme tekstilen kunne benyttes ved flere av livets milepæler eller man kunne ha egne tepper som kun ble benyttet ved gravferd. Når de ikke var i bruk, kunne teppene ligge i en kiste på loftet.
Revitalisering av en døende tradisjon
Er kisteteppet i ferd med å få en renessanse? I Vest-Telemark har lokale krefter jobbet for å løfte tradisjonen frem i lyset.
Husflidhåndverkerne Hanne Roholdt og Gunnvor Mandt har i tillegg til å lage kopi av en gammel kistekross, produsert to åklær der ett har blitt gitt til omsorgssenteret i Kviteseid og et disponeres av Seljord gravferdsbyrå. En mer kommersiell variant av det tradisjonelle båreteppet er designet av Rigmor Bovè for Kirkelig kulturverksted. De tilbyr et båreteppe med tilbehør (teppe og linløper) som er inspirert av den gamle skikken og tenkt brukt på institusjoner for å skape en verdig ramme ved dødsfall.
Når døden inntreffer har mange behov for trygge rammer og noe konkret å holde fast ved. Med sin enkelhet tilbyr kisteteppet nettopp det. Kisteteppet kan også oppfattes som et mer miljøvennlig og økonomisk supplement til bruken av blomster ved gravferd. Historisk sett ble teppet lagt over en svært enkel kiste, og tanken er at det skal kunne brukes igjen og igjen.
Kisteteppet kan også knytte identitet til det som skjer i gravferdsritualet. Det være seg identitet til stedet, slekta, religionen eller noe helt annet. Når teppet går i arv kan det minne brukeren om tidligere tiders skikker og levd liv. Det kan skape tilhørighet gjennom generasjoner.
Kanskje har kisteteppet noe å tilby også dagens mennesker? Tradisjonene endrer seg. Døden og vårt behov for gode ritualer synes å være mer uforanderlig.
