Særlig tydeligere kan vel toppstyringen av NTNU neppe uttrykkes. Rektor fortsetter med en definisjon av virkelige venner, som er venner som er kritiske, men poengterer at dette ikke er synonymt med å være kverulerende, kranglete, negativ. I følge rektor er de kritiske vennene de virkelige vennene, fordi de utfordrer, oppmuntrer til å tenke en gang til, og tør å bringe motforestillinger.
Jeg får rett og slett dårlig smak i munnen av dette fordi den løftede pekefingeren og hangen til å invitere sine kritiske venner og avvise de kranglete (formodentlig de mer grunnleggende kritiske), minner oss om en type nåtidige ledere som norske universiteter ikke trenger.
Stilen bryter totalt med den kritiske åpenhet universitetene er tuftet på og den faglige autonomi som er nedfelt i universitets- og høyskoleloven. Et pekefingerpoengtert krav om å framsnakke toppledelsens beslutninger står dessuten i fullstendig motsats til skandinaviske demokratiske bedriftsmodeller og ledelsesidealer.
Når rektor i samme åndedrag snakker om å utvikle kunnskapsbasen som politikken og demokratiet bygges på, å utdanne reflekterte samfunnsborgere, samt å hegne om den kunnskapsbaserte debatten, så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Her er det ingen kobling mellom hevdede
