Magma
27.08.2019
SAMMENDRAG Fra 2013 har store norske foretak måttet redegjøre for sitt arbeid med samfunnsansvar i årsrapporten. Denne artikkelen bruker kvantitative data fra perioden 2011- 2016 til å studere effektene av denne lovendringen på børsnoterte selskaper sin åpenhet om samfunnsansvar.
... Sammenlignet med svenske og danske selskaper økte norske selskaper sin åpenhet etter lovendringen, men denne økningen var isolert til forhold relatert til selskapsstyring. Selskapenes åpenhet om arbeid med miljø og sosiale forhold endret seg ikke relativt til kontrollgruppen. Selskaper som hadde et lavere nivå før lovendringen, økte sin åpenhet mest. Alt i alt virker det som pliktig samfunnsansvarsrapportering har hatt en effekt, men at effekten er ganske liten. INTRODUKSJON
Fra og med regnskapsåret 2013 ble store norske foretak pliktige til å redegjøre om sitt arbeid med samfunnsansvar i årsrapporten. Ifølge regnskapslovens § 3-3 c skal store foretak redegjøre for ... hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter ... Bakgrunnen for lovendringen var et politisk ønske om å skape økt bevissthet om samfunnsansvar. I Stortingsmelding nr. 10 (2008-2009), Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, konkluderte regjeringen med at det var vanskelig å finne klare juridiske virkemidler for økt samfunnsansvar, men at tiltak som kunne legge til rette for offentlig søkelys på virksomhetens samfunnsansvar, kunne gjøre det enklere for opinionen og forbrukere å legge press på virksomheter og også påvirke internt i bedriften. Etter utredning fra en arbeidsgruppe og videre politisk debatt ble endringene i regnskapsloven vedtatt, gjeldende fra regnskapsåret 2013 (Olsen & Orderdalen, 2014).
Lovendringen er en del av en internasjonal trend der stater eller børser i økende grad forplikter selskaper til å rapportere om sitt arbeid med samfunnsansvar og bærekraft. Danmark har hatt en slik pliktig rapportering siden 2008, EU innførte pliktig rapportering for alle sine medlemsland fra 2018, og børser i store økonomier som India og Kina har også innført pliktig rapportering (Ioannou & Serafeim, 2016; CSR Europe & GRI, 2018).Effektene av en slik pliktig rapportering er ikke helt selvsagte. Lovendringen i Norge gjaldt store foretak, som på tidspunktet for lovendringen allerede typisk kommuniserte om sitt arbeid med og resultater innen samfunnsansvar og bærekraft. Siden de fleste reguleringer, inkludert den norske, er forholdsvis generelle og lite krevende å tilfredsstille, ville disse selskapene ikke nødvendigvis behøve å øke sin åpenhet eller endre praksis. Formålet med denne artikkelen er derfor å vurdere effekten av innføringen av pliktig samfunnsansvarsrapportering i Norge. Førte lovendringen til at store norske selskaper økte sin åpenhet om samfunnsansvar?
KAN PLIKTIG RAPPORTERING FØRE TIL MER OG BEDRE INFORMASJON OM SELSKAPENES ARBEID MED SAMFUNNSANSVAR?
Det er vanskelig å vurdere bedrifters arbeid med etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Hvor mye gjør bedriften for at produktet er produsert uten bruk av barnearbeid eller tvangsarbeid i leverandørkjeden? Hvor store klimautslipp er selskapet ansvarlig for? Har kvinner og menn like muligheter internt i selskapet? Dette er vanskelige eller umulige spørsmål å vurdere, uten detaljert informasjon fra selskapene selv. Mange grupper kan være interessert i svarene på slike spørsmål, og både investorer, forbrukere, myndigheter, ideelle organisasjoner, ansatte og andre kan ha nytte av slik informasjon (Utgård, 2017). Reguleringer som pålegger selskapene å rapportere om sitt arbeid og sine resultater innen samfunnsansvar og bærekraft, kan bidra til å gi disse relevant informasjon.
Samtidig rapporterer og kommuniserer mange selskaper om sitt arbeid med bærekraft og samfunnsansvar i årsrapporter, på nettsider og i andre kanaler, også uten regulering. Dette kan være et resultat av et ønske om å utmerke seg ovenfor gruppene som er opptatt av sosiale og miljømessige prestasjoner, av press fra sterke interessegrupper, eller av et ønske om å bli sett på som en legitim og god aktør i samfunnet (Fifka, 2011). I Norge var dette allerede tilfellet før lovendringen i 2013. En uformell gjennomgang av de 20 største selskapene notert på Oslo Børs i 2012 viser fo
Gå til medietFra og med regnskapsåret 2013 ble store norske foretak pliktige til å redegjøre om sitt arbeid med samfunnsansvar i årsrapporten. Ifølge regnskapslovens § 3-3 c skal store foretak redegjøre for ... hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter ... Bakgrunnen for lovendringen var et politisk ønske om å skape økt bevissthet om samfunnsansvar. I Stortingsmelding nr. 10 (2008-2009), Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, konkluderte regjeringen med at det var vanskelig å finne klare juridiske virkemidler for økt samfunnsansvar, men at tiltak som kunne legge til rette for offentlig søkelys på virksomhetens samfunnsansvar, kunne gjøre det enklere for opinionen og forbrukere å legge press på virksomheter og også påvirke internt i bedriften. Etter utredning fra en arbeidsgruppe og videre politisk debatt ble endringene i regnskapsloven vedtatt, gjeldende fra regnskapsåret 2013 (Olsen & Orderdalen, 2014).
Lovendringen er en del av en internasjonal trend der stater eller børser i økende grad forplikter selskaper til å rapportere om sitt arbeid med samfunnsansvar og bærekraft. Danmark har hatt en slik pliktig rapportering siden 2008, EU innførte pliktig rapportering for alle sine medlemsland fra 2018, og børser i store økonomier som India og Kina har også innført pliktig rapportering (Ioannou & Serafeim, 2016; CSR Europe & GRI, 2018).Effektene av en slik pliktig rapportering er ikke helt selvsagte. Lovendringen i Norge gjaldt store foretak, som på tidspunktet for lovendringen allerede typisk kommuniserte om sitt arbeid med og resultater innen samfunnsansvar og bærekraft. Siden de fleste reguleringer, inkludert den norske, er forholdsvis generelle og lite krevende å tilfredsstille, ville disse selskapene ikke nødvendigvis behøve å øke sin åpenhet eller endre praksis. Formålet med denne artikkelen er derfor å vurdere effekten av innføringen av pliktig samfunnsansvarsrapportering i Norge. Førte lovendringen til at store norske selskaper økte sin åpenhet om samfunnsansvar?
KAN PLIKTIG RAPPORTERING FØRE TIL MER OG BEDRE INFORMASJON OM SELSKAPENES ARBEID MED SAMFUNNSANSVAR?
Det er vanskelig å vurdere bedrifters arbeid med etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Hvor mye gjør bedriften for at produktet er produsert uten bruk av barnearbeid eller tvangsarbeid i leverandørkjeden? Hvor store klimautslipp er selskapet ansvarlig for? Har kvinner og menn like muligheter internt i selskapet? Dette er vanskelige eller umulige spørsmål å vurdere, uten detaljert informasjon fra selskapene selv. Mange grupper kan være interessert i svarene på slike spørsmål, og både investorer, forbrukere, myndigheter, ideelle organisasjoner, ansatte og andre kan ha nytte av slik informasjon (Utgård, 2017). Reguleringer som pålegger selskapene å rapportere om sitt arbeid og sine resultater innen samfunnsansvar og bærekraft, kan bidra til å gi disse relevant informasjon.
Samtidig rapporterer og kommuniserer mange selskaper om sitt arbeid med bærekraft og samfunnsansvar i årsrapporter, på nettsider og i andre kanaler, også uten regulering. Dette kan være et resultat av et ønske om å utmerke seg ovenfor gruppene som er opptatt av sosiale og miljømessige prestasjoner, av press fra sterke interessegrupper, eller av et ønske om å bli sett på som en legitim og god aktør i samfunnet (Fifka, 2011). I Norge var dette allerede tilfellet før lovendringen i 2013. En uformell gjennomgang av de 20 største selskapene notert på Oslo Børs i 2012 viser fo
