I kulpen ser du flere fisker som beiter i det klare vannet. De er store. Den største godt over tre kilo.
Det er ikke ørret, harr eller sik. Det ser du med en gang på de hvite finnekantene.
Det er stasjonær røye, og snittvekta i denne store bekken er over halvannen kilo. Sjørøya kommer ikke så langt opp.
Små vassdrag med skjøre bestander som dette har fluefiskere som meg holdt godt skjult i flere tiår nå. Frykt for overfiske har vært hovedårsaken til hemmelighetskremmeriet.
Nå er det annerledes. Alle bestandene kan bli borte, og det er i all hovedsak oss menneskers skyld. Frykten for overbeskatning er fortsatt reell. Bestandene er tynne, og relativt lette å beskatte. Trusselen fra stangsvingere og garnfiskere blekner i forhold til det som har skjedd, og det som kan skje.
Klassisk røyevassdrag med klart vann, og små elver og bekker som binder det hele sammen. Her så det ut til at garnfiskere hadde forsynt seg grovt av det som var igjen av grovvokst røye.
Bør kartlegges
- Det er en trist historie, og dessverre ikke unik, sier Trygve Hesthagen.
Biologen ved Norsk institutt for naturforskning har hatt fremmede fiskearter og spredning av disse som sitt spesialfelt i en årrekke.
- Fra mitt ståsted ville det vært interessant å foretatt en analyse av spredningen av ørret og harr i området. Både for å dokumentere det som har skjedd og hva som er forventet ytterligere spredning. Det kan i alle fall gi økt fokus på problemet, og kanskje peke på noen områder der faren for ytterligere spredning er størst. I tillegg bør man kanskje se på fiskereglene i områdene, for å se om man kan gi røya litt hjelp. Garnfiske i overvintringshøler og vann kan desimere bestander som dette svært raskt, og det bør man forsøke å hindre hvis man vil beholde røya.
Det begynte i 1880. Eller 1920, litt avhengig av hvem du spør. Det som er sikkert er a
