Fagpressenytt

På Ulsrud i Oslo, i andre etasje av en enebolig fra 60-årene, har psykolog Sissel Gran sitt kontor. Her tar hun imot par med problemer. De setter seg i sofaen, hun på en stol, nært nok til å strekke seg ut og ta på dem. Etter at de har gått, flytter hun seg inn i den mørke hulen under skråtaket, bak stabler med skjønnlitterære og faglitterære bøker om forhold og psykologi. Der leser hun, tenker og skriver.

I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2009 etterlyste Gran en «fagbok om oppbruddet». Hun opplevde at det var et hull i litteraturen. Nå, sju år senere, har hun skrevet en bok selv, en blanding av populærpsykologi, selvhjelpsmanual og essayistikk. Det er slutt hviler på psykologisk teori, egne erfaringer, lesninger av skjønnlitteratur og dybdeintervjuer med informanter.

- Hvilken ende begynte bokarbeidet i? Erfaringer eller teori? - Jeg startet med et uklart hode, som alltid når jeg skal skrive. Mange tenker at først har du et materiale du vil formidle, for meg er det ikke sånn - jeg skriver for å skjønne hva jeg tenker. Vi vet mye om krisereaksjoner, dem som blir forlatt. Men når du spør folk hvorfor det ble slutt, så er det ofte litt tynne forklaringer: «Det bare rant over. » «Vi var så forskjellige. » «Vi skled fra hverandre. » Men hva betyr det? Hvordan skyter en sånn utvikling fart? Jeg fant ı7 vanlige personer, og snakket med dem, lenge. Så lette jeg i faglitteraturen, i historiene, i skjønnlitteraturen, i det jeg vet som terapeut.

- Hvordan forholder du deg til fagfeltet ellers, og hvorfor har du selv valgt den frie, essayistiske formen? - Jeg er en folkeopplyser, ingen akademiker, og kan bli litt trøtt av hvor følelsesløs faglitteraturen er - en tørr framstilling av saftige tema. Selv er jeg nok ikke disiplinert nok til å være i et sånt miljø, jeg trenger mye grubletid og har nok alltid vært redd for å bli fanget av systemer. Men jeg tenker at jeg kan bidra til faget ved å løfte fram noe av psykologien som fag for vanlige folk. Selv om jeg ikke følte meg hjemme i akademia som arbeidssted, var Blindern et fint lærested, og jeg har fortsatt vidunderlige venner fra den tida. I arbeidet bruker jeg jevnlig stoff fra forskerkolleger som arbeider med par og familier, som Wenke Gulbrandsen og Odd Arne Tjersland. Jeg tar med meg deres funn inn i mine betraktninger og kaster ball med dem når jeg skriver, så det er slett ingen vanntette skott mellom mitt arbeid og akademia.



I den siste boka, som i de tre foregående hun har skrevet, vender Gran stadig tilbake til «grunnscener»2 fra ulike forhold, hvorav mange er deprimerende like.

- Hender det du blir skuffet over hvor uoriginale problemer folk har?

- Vi er egentlig ganske enkle, og det er ikke så mange måter å være ulykkelig på som vi vil ha det