I natt er det 100 døgn siden Russland gikk til krig mot naboen i sør, mot «broderlandet» Ukraina. Titusener av stridende har dødd i kampene, og flere tusen uskyldige sivile; barn, kvinner og gamle, har mistet livet i denne avskyelige angrepskrigen. Som trolig bare blir verre og verre. Og midt i katastrofen jobber de som skal holde oss her hjemme i Norge - og i resten av verden - informert og oppdatert om de pågående ødeleggelsene: Journalistene, fotografene, filmfotografene og teamene deres: Tolkene, fikserne, sjåførene, teknikerne.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Norske pressefolk og deres hjelpere er i den absolutte verdenstoppen når det gjelder nyhetsdekning av slike begivenheter. Ingen nevnt, ingen glemt. Med overhengende fare for egne liv og egen helse lar de oss døgnet rundt få noen glimt inn i ondskapen, inn i omsorgen, i frykten, i blodbadet og ødeleggelsene, i solidariteten, i forbrytelsene, i dagliglivet og i kampene på liv og død.
Så langt i Ukraina-krigen skal 32 pressefolk være drept - men tallene er usikre. Mandag denne uken ble den franske journalisten Fredric Leclerc-Imhoff drept da han dekket evakueringen av den ukrainske byen Sievjerodonetsk. De siste 25 årene er minst sju norske pressefolk drept under risikofylte oppdrag i utlandet. Noen husker kanskje journalisten (og dikteren) Nordahl Grieg som døde i 1943. Han ble drept da bombeflyet han var på tokt med ble skutt ned over Berlin.
I 1992 ble fotografen Helge Hummelvold skutt og drept i Sør-Sudan. Fire år tidligere døde Adresseavisen-journalist Astrid Morken etter å ha kjørt på en mine i Afghanistan, og samme år ble frilanseren Viggo Gilberg drept i kryssild i Eritrea. I 1982 døde Ståle Gundhus da han var på jobb i Afghanistan, mens Dagblad-journalist Carsten Thomassen ble skutt i resepsjonen på Serena Hotel i Kabul i 2008.
I tillegg til drapene, har journalister også omkommet i ulykker på tilsvarende jobber. TV2-fotografen Knut André Danielsen og journalist Petter Syversen er begge blitt drept i trafikkulykker mens de var på risikofylte jobber i utlandet. Og kanskje har jeg glemt noen.
Jeg har akkurat kommet hjem etter et par dager på Litteraturfestivalen i Lillehammer, der det også ble fremført fagre ord om ytringsfrihet, pressefrihet og viktigheten av å dokumentere urett, lidelse og krig. Og så sitter jeg nå her hjemme og gynger i min pensjoniststol og grubler og tenker:
Alle får et monument, en statue, eller en byste: Konger og krigere, forfattere og fiskere, tømmerfløtere og tilitsmenn, gutta på skauen, kvinneforkjempere, skiløpere og spellemenn, politikere og pamper - og alle, alle, alle de andre...
Er det ikke snart på tide at også norske pressefolk, de som holder pressefrihetens fane høyt, de som satser både liv, helse og fritid på at vi andre skal være informert, de som sover i kjellere og som bruker skuddsikker vest når vi andre kan nyte vår vin i t-skjorte på terrassen, ja, er det ikke på tide at disse også snart får en statue?
Gjerne midt i Akersgata, i Norges Fleet Street. Norsk Redaktørforening, NJ, Norsk Presseforbund, kulturminister - HVOR ER DERE?
Jeg putter gjerne de første kronene i potten, og klipper båndet når som helst! Jeg hyller dem alle sammen! Enten de dekker krig og konflikt ute i verden, eller en lokal katastrofe i vårt langstrakte, fredelige land. Og del gjerne denne - slik at pressefolk og deres hjelpere virkelig får den hyllesten de fortjener!
Teksten er først publisert på innleggsforfatterens Facebook-profil. Gjengitt med tillatelse.
Image-text:
Er det ikke snart på tide at norske pressefolk får en statue, spør mangeårig utenriksjournalist Jon Magnus.
Foto: Marte Vike Arnesen
