Fagpressenytt

Lars Helge Frivold har undervist på Ås i skogskjøtsel og skogforvaltning gjennom hele sitt yrkesaktive liv, og var kursansvarlig for «Flerbruk av skog» i bortimot 20 år til han gikk av med pensjon. Engasjementet går ikke av med pensjon - og her deler Frivold sine refleksjoner om politikk og bestandsskogbruk med Norsk Skogbruks lesere.

I rikspolitikken ble overgangen til bestandsskogbruk i Norge enstemmig vedtatt av Stortinget torsdag 5. mai 1938. Da sluttet Stortinget seg til den store skogreisingsplanen for skogstrøkene som skogdirektør Sørhuus hadde laget, og som Landbruksdepartementet hadde fremmet i forslaget til statsbudsjett i januar. Her står det eksplisitt at man må: «også i vårt land - likedan som utviklingen har gått i flere andre land - gå over til bestandsskogbruk som iallfall i den første tid må ty til kulturarbeider i stor målestokk for å få omdannet de glisne skoger uten gjenvekstbetingelser til tette skoger.»
Skogreisingsplanen av 1938 gikk ut på å hogge 150 000 dekar av den slags skog på god og middels mark hvert år og erstatte den med tette foryngelser. Staten skulle gi tilskudd til planting på den beste marka og til såing på middels boniteter, samt til markberedning, flatebrenning, rydding, inngjerding mot beite, osv. Etter 30 år ville en da ha kvittet seg med alle disse skogrestene og i stedet fått et planmessig skogbruk på arealene. På denne måten kunne en øke skogproduksjonen i Norge med minst femti prosent uten å sette ned hogstkvantumet. For å skaffe frø og planter nok, utvidet staten anlegget som nå er blitt Skogfrøverket på Hamar og grunnla en stor planteskole på Sønsterud i Åsnes. I tillegg ga staten faglig veiledning, og tilskudd til skogsbilveier. Skogavgiften ble doblet til to prosent.

HVORFOR DENNE PLANEN? Målingene fra den første landsskogtakseringen på 1920-tallet hadde vist at skogene jamt over hadde mye lavere kubikkmasse og tilvekst enn vekstforholdene skulle tilsi. Mulighetene for naturlig gjenvekst i barskogen hadde taksatorene vur