De togreisende har mange aktører å forholde seg til. bestemmer togtilbudet og investeringsprogrammet; styrer trafikken og vedlikeholder skinnegangen og stasjonene; eier og leier ut tog;,, og noen andre kjører togene; vedlikeholder dem; selger billetter; og fører gudskjelov tilsyn med det hele.
Konsekvensene av dette er i det siste blitt illustrert gjennom en serie mer eller mindre parodiske. Men de snubletrådene kundene opplever, er bare toppen av isfjellet.
Vertikal separasjon
Det startet med at eierskapet til skinnegangen i 1996 ble skilt ut fra driften av togene - såkalt vertikal separasjon. Tanken bak kunne i utgangspunktet virke besnærende riktig og god: Dersom vi skal få effektiv konkurranse på sporet, nytter det ikke at ett av togselskapene har kontroll med infrastrukturen. Vedkommende selskap kunne i så fall, på mer eller mindre gjennomskuelige måter, gjøre livet surt for konkurrentene. «Raising rivals' cost» heter det i engelsk faglitteratur - en potensielt ganske effektiv forretningsstrategi for et vertikalt integrert selskap.
Ved at Jernbaneverket fikk ansvar for skinnegangen og NSB for togdriften var det i prinsippet åpnet for at andre togselskap, norske eller utenlandske, kunne trafikkere det norske jernbanenettet på samme vilkår som NSB-konsernet. Ikke minst for de internasjonale godstogenes del ble dette vurdert som sunt og hensiktsmessig.
Men allerede her oppstod det et dilemma. Mange av de kostnadene og inntektene som tidligere var selskapsinterne, ble nå eksterne. Dersom sviktende vedlikehold eller traf
