Fagpressenytt

Gjennom evolusjonen har parasittiske dyr tilpasset seg vertsdyrene og deres økologi for å sikre sin egen formering og overlevelse. Parasittisme er det vanligste leveviset hos dyr: det finnes flere parasittiske arter enn det finnes verter, men det eksakte antallet er ukjent (Carlson mfl. 2020). Mange uvanlige spesialtilpasninger finner vi f.eks. blant haptormarkene (Monogenea). Denne dyregruppen lever nesten utelukkende på hud og gjeller hos fisk og omfatter titusenvis av arter i ferskvann og saltvann. Mange av de store parasittene vi kjenner fra norsk fauna som bendelormer, rundormer og ikter, bruker som regel flere verter på ulike trofiske nivåer for å gjennomføre sin livssyklus. Haptormarkene, både små og store, bruker derimot bare én vert, altså en fisk, i sitt liv. Den mest kjente haptormarken i Norge er laksefiskparasitten Gyrodactylus salaris som har en uvanlig spesialtilpasning ved at den føder levende unger i en verden av virvelløse dyr der egglegging er den dominerende formeringsformen. Denne artikkelen skal imidlertid dreie seg om en annen og svært uvanlig spesialtilpasning hos en annen gruppe haptormark som ikke er kjent hos andre dyregrupper.

På gjellene til mange av våre karpefiskarter i ferskvann lever noen merkelige haptormarker med en svært uvanlig livstil. De er store nok til å bli sett med det blotte øye, men likevel er det nesten ingen som har sett dem. De kan bli opptil 1 cm og