Sætre ser for seg en tenkt granskning av journalistikken rundt Baneheia-saken, og peker på poliets informasjonsovertak som et kjennetegn og en utfordring ved krimjournalistikken. Krimjournalisten settes i et avhengighetsforhold og «arbeider i blinde», skriver Sætre:
«Sportsjournalister kan se kampene de skriver om, de filmer, snakker med utøvere, følger lag over tid, men i krimjournalistikken er det som om kampene foregikk i et lukket rom, og alt du skrev var basert på intervju med treneren. Sportsjournalistikken ville da handle om å få treneren til å si mest mulig, sportsjournalistene ville henge rundt treneren, invitere ham på øl.»
Krimjournalistikken har en sensasjonalistisk, ikke en maktkritisk tradisjon, skriver Sætre.
«[...]det er påfallende at justismordene som er avslørt i Norge de siste årene, ikke er avslørt av krimjournalister. I stedet er de rullet opp av gravende journalister utenfor institusjonene, slik som Tore Sandberg (Per Liland-saken, Fritz Moen-saken) og Bjørn Olav Jahr (Tengs-saken, Baneheia-saken), ofte med krimjournalister som syrlig, tvilende publikum.»
Les hele teksten hos Vinduet.
Image-text:
Politiet har et informasjonsovertak som gir definisjonsmakt og setter krimjournalisten i et avhengighetsforhold, skriver Simen Sætre. Bildet er fra en pressekonferanse i forbindelse med en siktelse i Tina Jørgensen-saken.
Foto: Tomas Larsen / NTB
