Fagpressenytt

Likevel tilbrakte han feltarbeidet sitt på 1980-tallet med å svømme rundt i en lagune på Salomonøyene med haier og andre eksotiske arter, og sitter i dag på et professorkontor ved Universitetet i Bergen (UiB) fylt med gjenstander fra øyene. Men interessen hans den gang handlet ikke så mye om sol, fisk og strender som om sosiale og politiske strukturer, nærmere bestemt hvordan øyfolket administrerte ressursene sine.
Når Hviding likevel måtte tilbringe mye tid med å svømme og dykke, var det fordi forskningen hans baserte seg på deltakende observasjon, og det innebar at han ble satt i arbeid med mennene på hans egen alder.
– De drev fridykking med harpungevær og skjøt fisk – ekstremsport hver dag, kan du si. Først måtte jeg overbevise dem om at jeg kunne svømme, så fikk jeg være med og passe kanoen mens de andre var nede i dypet, og så lærte de meg elementær kunnskap – som at jeg ikke skulle ta på giftige koraller, og hvordan jeg skulle håndtere haier.
Ifølge øyboerne var ikke haiene farlige for dem selv, men «folk fra langt borte» kunne lett bli spist. Det samme gjaldt tjuvfiskere.
– Så haiene var sysselsatt både med å håndheve forvaltningen og holde uvedkommende borte?
– Vel, en stund senere møtte jeg en biolog som var ekspert på haier. Han sa at haier sannsynligvis kan snappe opp frykt-feromoner, altså stoffer som vi slipper ut av kroppen i visse situasjoner.2 Da falt alt litt på plass. Om du har dårlig samvittighet for noe – som tjuvfiske – når du dykker, vil du jo være litt nervøs. Det samme gjelder dem som skal dykke et fremmed sted, for de er kanskje også nervøse. Og det merker haiene.
Hai-vett representerer bare en liten del av all den «tradisjonelle kunnskapen» som Hviding ble eksponert for i sine studier. Gjennom den senere karrieren som sosialantropolog har han brukt mye tid 1 Professor i sosialantropologi ved UiB. Han har ledet og koordinert flere internasjonale forskningsprosjekter som handler om stillehavsregionen, og deltatt som delegat i FN-sammenheng for både øystaten Palau og Norge. I tillegg har han skrevet en rekke bøker og produsert filmer og sceneforestillinger om stillehavskultur. For sin langvarige innsats sammen med UNESCO i utvikling av lokalspråkforankret utdanningsmateriell mottok Hviding i 2010 en æresbevisning fra Salomonøyene. 2 Marinbiologer har ikke dokumentert at haier registrerer frykt-feromoner, men det finnes «frykt-stoffer» i beinfisk (altså ikke haier, som er bruskfisk) som de sender ut som advarselssignal til andre fisker. Haier kan registrere feromoner, men det er bare dokumentert i forbindelse med paring. Haier finner bytte i første omgang med den ekstremt gode luktesansen, og registrerer også måten andre dyr beveger seg på i vannet. Om de kan «lese eller lukte frykt», er altså fortsatt et åpent spørsmål i «fagfellevurdert forskning». Etter at saltvannskrokodillene fikk globalt vern i 2001, sluttet befolkningen å jakte på dem, og bestanden vokste eksplosivt. Nå finnes det mange av de opptil sju meter lange krokodillene, og dermed også mange angrep på mennesker, ofte med dødelig utfall.
som en slags «oversetter» av kunnskap mellom ulike domenerikke bare ved å formulere sin akkumulerte lærdom i akademiske artikler, men også ved å bidra til den internasjonale samtalen som foregår om ressurser i fn-regi.
– Blant annet på grunn av flere skremmende opplevelser med saltvannskrokodiller 3 i 2012 bestemte jeg meg i samråd med kona og barna for å se etter andre områder for feltarbeid. Å gjøre feltarbeid i FNs hovedkvarter i New York falt på en meningsfylt måte