Den mytiske figuren som skal få spille hovedrollen i denne teksten er den korintiske kongen Sisyfos. Ifølge den greske mytologien var Sisyfos en kunnskapsrik og klok mann, men han begikk ugjerninger som gjorde at gudene på Olympen til slutt valgte å straffe ham hardt. Sisyfos ble dømt til å dytte en tung kampestein opp på et fjell, og det grufulle i denne skjebnen var at gudene hadde gjort det slik at hver gang Sisyfos var i ferd med å nå toppen, mistet han grepet - og steinen rullet ned igjen til foten av fjellet. Dermed måtte han begynne på det tunge arbeidet på nytt. Om og om igjen. Til evig tid.
Som med alle gode fortellinger kan også denne bidra med ulike typer visdom til ulike lesere til ulike tider. Kanskje er ikke Sisyfos' skjebne så ulik en alminnelig arbeidstakers hverdag? Vi kan alle føle at vi utfører evighetsarbeid iblant, men i disse dager vil jeg tro at Sisyfos' triste nedstigning fra fjellet vekker særlig gjenkjennelse for de i NTNU-administrasjon
