At aldersgrensen har blitt satt ned to ganger har bidratt sterkt til økningen. Aldersgrensen for alderspensjon ble første gang satt ned fra 70 til 67 år i 1973. Det førte til at antall alderspensjonister økte med 96 000 personer fra utgangen av 1972 til 1973 - en økning på 28 prosent. Den andre store pensjonsreformen ble gjennomført i 2011. Et viktig grep var da innføringen av fleksibel uttaksalder mellom 62 og 75 år. Muligheten til å kombinere arbeid og pensjon uten at pensjonen ble redusert har ført til at mange har valgt å ta ut pensjonen allerede fra 62 år. Antall alderspensjonister økte derfor kraftig etter pensjonsreformen. Fra desember 2010 til juni 2017 var økningen over 240 000, eller 37 prosent. Her spiller det også inn at flere av de største etterkrigskullene har nådd pensjonsalderen i denne perioden. Samtidig har pensjonsreformen ført til at vi ikke lenger kan sette likhetstegn mellom å være pensjonist og å ha trukket seg ut av arbeidslivet. Over 100 000 alderspensjonister var i arbeid på fulltid eller deltid ved utgangen av 2016. Det er et viktig bidrag til verdiskapingen! Gradvis bedre minstesikring Minstesikringen i alderspensjonen har gradvis blitt forbedret de siste 50 årene. Minstepensjonen til en enslig alderspensjonist utgjorde 22 prosent av gjennomsnittslønnen i 1967. Fram mot 2017 hadde minstepensjonen økt til 34 prosent av gjennomsnittlig lønn (anslagsvis 47 prosent etter skatt). Det har bidratt til å styrke levekårene for mange eldre, og har ført til at Norge ligger blant landene med den laveste risikoen for fattigdom blant eldre i Europa. Hva bringer de 50 neste? Eldrebølgen er ingen bølge i vanlig forstand, men en kontinuerlig endring over tid så lenge levealderen fortsetter å øke. Mens drøyt hver sjette nordmann er alderspensjonist i dag, ser det nå ut til at mer enn hver fjerde nordmann vil motta alderspensjon om 50 år. Antall alderspensjonister vil trolig passere 1 million i 2021, mens vi om rundt 50 år kan passere 2 millioner pensjonister. Selv om pensjonsutgiftene uunngåelig vil øke i forhold til verdiskapingen, har pensjonsreformen sørget for at finanseringsbyrden blir mulig å bære - samtidig som vi får trygge og gode pensjoner også i framtida. Det forutsetter riktignok at seniorene fortsetter å jobbe lenger i takt med økende levealder slik erfaringen med reformen har vært så langt. Høy sysselsetting - både blant seniorer og blant yngre grupper - vil være det helt avgjørende for å sikre både pensjonssystemet og andre velferdsordninger i framtida. Historien har likevel lært oss at pensjonsreformen i 2011 neppe blir den siste reformen, og at et godt pensjonssystem hele tiden må utvikle seg i takt med at samfunnet rundt oss endrer seg.
