Denne frasen skal jeg få høre flere ganger i løpet av reportasjeturen til Latin-Amerika. Ordrett betyr den «ikke gi papaya», men den er egentlig en oppfordring til ikke å senke guarden - ikke gjør det lett for noen å utnytte situasjonen. Papaya er altså både bokstavelig og billedlig en lavthengende frukt.
Carmen er én av flere colombianske og nicaraguanske journalister jeg møter, som alltid må tenke sikkerhet. Så det er kanskje ikke så rart at hun forbarmer seg over meg og min uforsiktige oppførsel. Hun kjører selv i en skuddsikker bil, og har til enhver tid to tungt bevæpnede politifolk med seg. Bare på grunn av jobben sin.
Alberto på 27 møter jeg i Costa Ricas hovedstad San José. Eksiljournalisten forteller om å bli slått og truet på livet av politiet, og om hvordan nicaraguanske myndigheter trakasserer moren hans på grunn av det han har skrevet.
Eksiljournalisten forteller om å bli slått og truet på livet av politiet.
Christopher, en annen nicaraguansk journalist i samme situasjon, må holde tårene tilbake når han forteller om datteren på fem som er tvunget til å leve i eksil på grunn av farens jobb, og som er fryktelig redd for at politiet skal komme og ta dem. Min datter er også fem, og hennes største bekymring er at hun trolig én dag skal flytte hjemmefra.
Colombianske Javier er like gammel som meg. I 2014 kjøpte jeg min første leilighet, mens samme år satte paramilitære fyr på Javiers leilighet. Heldigvis var han på jobb da det skjedde, men han mottar fortsatt drapstrusler på grunn av jobben sin.
Samtlige journalister jeg møter står midt i en hard kamp for ytrings- og pressefrihet. De forteller om drapstrusler, attentatforsøk, om depresjoner og savn etter familie og et vanlig liv. Men alle har en innbitthet til felles, en klokkertro på at deres kamp både er viktig og riktig.
- Man kan ikke gi dem en tomme, sier Carmen om de som ønsker å drepe henne.
En fri presse og retten til å ytre seg er altfor viktig til at hun kan trekke seg tilbake og bli stille. Javier sier om og om igjen at journalister har en rett, og en plikt, til å si sannheten uansett hva sannheten er.
- Jeg har rett til å si hva faen jeg vil, sier Christopher.
Heldigvis er det vanskelig å sammenligne pressefrihet i diktaturet Nicaragua og i Norge. Journalister i Norge er også i en ganske annen situasjon enn colombianske journalister, som må forholde seg til kraftig press fra både myndigheter og bevæpna grupper.
Men det må være mulig å ta til seg noe lærdom fra Carmen på 60 år, som forteller om da hun, med sine 145 centimeter, gikk i synet på en geriljakommandant og forlangte å få vite hvorfor i alle dager han ville drepe henne. Det må være mulig å lære av henne, som ikke gir en tomme.
Norsk Journalistlag kunne i en nylig rapport fortelle at én av fire norske mediehus har anmeldt vold, trakassering eller trusler mot journalister de siste tre åra. Det er et problem. Reportere uten grenser nevner blant annet økt polarisering og populisme som trusler mot pressefriheten. Det er vi ikke immune mot.
For selv om mange journalister kan se langt etter våre arbeidsvilkår og rettigheter, og informasjonen vi har tilgang på, finnes det krefter og stemmer som ønsker å begrense dem.
Da burde vi i alle fall ikke la dem plukke lavthengende frukt. Vi bør passe på at vi ikke setter oss i en situasjon det er lett å utnytte. Enten det er snakk om hvordan vi møter trakassering på sosiale medier, ministre som ikke vil offentliggjøre rapporter, eller trusler mot journalister - Carmen ville ikke gitt dem en tomme.
Så ikke senk guarden.
No dar papaya!
Journalistens reportasjereise til Costa Rica og Colombia er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.
Image-text:
Den colombianske journalisten Carmen Rosa PabÃ3n fant lederen for dem som ønsket henne drept, og spurte ham hvorfor.
Foto: Mats With Greger
