Magasinet Forskningsetikk
07.12.2017
Du kan ikke uten videre forskes på på Facebook, men hva hvis du begynte å hetse folkegrupper i innleggene dine? Forskere sliter med grenseoppgangene når internett er kilde til data.
Erfarne forskere kontakter meg og spør hva de får lov og ikke får lov å forske på på internett, forteller Birgitte Prangerød Haanshuus. - Det er stor usikkerhet på tvers av forskningsmiljøer. Men jeg kan bare svare for min sak.
Tidligere i år ble artikkelen «Høyreklikk! En analyse av ytre høyre på sosiale medier i Norge» publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning. Her kartlegger Haanshuus sammen med Anders Ravik Jupskås norske høyreekstreme grupper med åpne Facebook-sider. Fordi de holdt seg unna såkalt personidentifiserende opplysninger måtte det verken innhentes samtykke eller informeres om at forskningen pågikk. De holdt seg også unna kommentarfeltene.
- Jeg har blitt ekstra oppmerksom på at anonymisering og sikker lagring av data er viktig, men jeg er fortsatt litt usikker på hva som egentlig er lov når det gjelder å samle inn opplysninger, sier Haanshuus.
Lengst opp i SV-blokka på Blindern holder Senter for ekstremismeforskning til, også kjent som C-REX. Haanshuus deler kontor med en rekke andre forskere, i et mellomstort rom fullt av skillevegger og datamaskiner. Maskinene er imidlertid ikke bare et arbeidsverktøy, det er også her forskninga foregår. For ekstremistene har flyttet seg fra gata til data, som de sier her på huset. Det er på internett det skjer.
Bak en av skilleveggene sitter kollega Jacob Aasland Ravndal og kartlegger høyreekstrem vold ved å registrere hendelser som omtales i nettaviser og andre åpne nettkilder. Han har nylig disputert på temaet, og får forespørsler fra forskere som gjerne vil se på datasettet hans. Det kan han imidlertid ikke la dem gjøre. Det er uklart om Ravndal får lov av personvernombudet å fortsette kartleggingen, og om han kan få slippe å ødelegge datasettet.
- Før internett var det ikke mulig å studere de mest ytterliggående gruppene direkte, de opererte under jorden og i hemmelighet, sier Ravndal.
- Internett gir en mulighet til å observere slike grupper på måter som tidligere ikke var mulig. Men vi får ikke bruke den.
Ting vi aldri kunne gjort før
- Forskning på internett er litt umodent, og utviklingen er rask, sier Elisabeth Staksrud.
Foruten å forske på barn og unges bruk av internett i EU kids online-prosjektet, er Staksrud også nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. Et omfattende arbeid med å revidere NESHs veileder for internettforskning, som kom i 2003, er snart klart.
- Det er lett for oss forskere å bli forelsket i dataene og mulighetene. Litt sånn oi, her kan vi finne ting som vi aldri hadde kunnet før, eller som ville kostet utrolig mye. Plutselig kan du sitte som phd-student og samle inn store mengder sensitive data om andre mennesker, som før bare kunne blitt utført gjennom store nasjonale prosjekter, eller kanskje ikke i det hele tatt. Det gir et enormt potensiale for å svare på samfunnsfaglige problemstillinger. Men det gjør også at mange står foran kompliserte forskningsetiske spørsmål, blant annet knyttet til informert samtykke, sier medieviteren.
- Innenfor mitt felt har jeg ikke opplevd at det har vært noe stort problem. Det krever mye refleksjon og forarbeid. Vi bruker mye tid på å tenke gjennom konsekvenser, særlig for potensielt sårbare informanter. Men det finnes vanskeligere ting å forske på enn internett.
Juss og/eller etikk?
Hva er det da som gjør at forskere går rundt og syns det er fryktelig vanskelig å forske på internett?
- FFI-saken er et vannskille, konstaterer Tor
Les opprinnelig artikkelTidligere i år ble artikkelen «Høyreklikk! En analyse av ytre høyre på sosiale medier i Norge» publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning. Her kartlegger Haanshuus sammen med Anders Ravik Jupskås norske høyreekstreme grupper med åpne Facebook-sider. Fordi de holdt seg unna såkalt personidentifiserende opplysninger måtte det verken innhentes samtykke eller informeres om at forskningen pågikk. De holdt seg også unna kommentarfeltene.
- Jeg har blitt ekstra oppmerksom på at anonymisering og sikker lagring av data er viktig, men jeg er fortsatt litt usikker på hva som egentlig er lov når det gjelder å samle inn opplysninger, sier Haanshuus.
Lengst opp i SV-blokka på Blindern holder Senter for ekstremismeforskning til, også kjent som C-REX. Haanshuus deler kontor med en rekke andre forskere, i et mellomstort rom fullt av skillevegger og datamaskiner. Maskinene er imidlertid ikke bare et arbeidsverktøy, det er også her forskninga foregår. For ekstremistene har flyttet seg fra gata til data, som de sier her på huset. Det er på internett det skjer.
Bak en av skilleveggene sitter kollega Jacob Aasland Ravndal og kartlegger høyreekstrem vold ved å registrere hendelser som omtales i nettaviser og andre åpne nettkilder. Han har nylig disputert på temaet, og får forespørsler fra forskere som gjerne vil se på datasettet hans. Det kan han imidlertid ikke la dem gjøre. Det er uklart om Ravndal får lov av personvernombudet å fortsette kartleggingen, og om han kan få slippe å ødelegge datasettet.
- Før internett var det ikke mulig å studere de mest ytterliggående gruppene direkte, de opererte under jorden og i hemmelighet, sier Ravndal.
- Internett gir en mulighet til å observere slike grupper på måter som tidligere ikke var mulig. Men vi får ikke bruke den.
Ting vi aldri kunne gjort før
- Forskning på internett er litt umodent, og utviklingen er rask, sier Elisabeth Staksrud.
Foruten å forske på barn og unges bruk av internett i EU kids online-prosjektet, er Staksrud også nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. Et omfattende arbeid med å revidere NESHs veileder for internettforskning, som kom i 2003, er snart klart.
- Det er lett for oss forskere å bli forelsket i dataene og mulighetene. Litt sånn oi, her kan vi finne ting som vi aldri hadde kunnet før, eller som ville kostet utrolig mye. Plutselig kan du sitte som phd-student og samle inn store mengder sensitive data om andre mennesker, som før bare kunne blitt utført gjennom store nasjonale prosjekter, eller kanskje ikke i det hele tatt. Det gir et enormt potensiale for å svare på samfunnsfaglige problemstillinger. Men det gjør også at mange står foran kompliserte forskningsetiske spørsmål, blant annet knyttet til informert samtykke, sier medieviteren.
- Innenfor mitt felt har jeg ikke opplevd at det har vært noe stort problem. Det krever mye refleksjon og forarbeid. Vi bruker mye tid på å tenke gjennom konsekvenser, særlig for potensielt sårbare informanter. Men det finnes vanskeligere ting å forske på enn internett.
Juss og/eller etikk?
Hva er det da som gjør at forskere går rundt og syns det er fryktelig vanskelig å forske på internett?
- FFI-saken er et vannskille, konstaterer Tor
