Innretningen av FP9 er nødt til å reflektere det enkle faktum at dagens Europa er dramatisk forskjellig fra det Europa som eksisterte da det nåværende rammeprogrammet - Horisont 2020 - ble utformet. På få år har vi sett en svekkelse av tilliten til det europeiske prosjektet, illustrert ikke minst gjennom Brexit. Men tilliten er redusert også til eksperter, til fakta og til mye av det som samles under begrepet globalisering. Kanskje det verste er den svekkede troen på meningsmangfoldet - troen på at det er mangfoldet på perspektiver, brytningen mellom idéer samt en samfunnskritisk holdning som bringer Europa og samfunnet fremover. Når troen på meningsmangfoldet svikter, øker presset mot universitetene som tradisjonelt er de fremste målbærerne av dette mangfoldet. Universiteter stenges i Tyrkia, og mye tyder på at dette nå også vil skje i Ungarn der myndighetene snakker åpent om et illiberalt demokrati. Forståelsen av og respekten for ytringsfrihet og akademisk frihet er i ferd med å svekkes, også i vårt eget land.
Så hva har alt dette å gjøre med utformingen av det 9. rammeprogram?
I EUs rammeprogram for forskning ligger det alltid to spor - for forskning som er curiosity driven og for forskning som er mission driven. Begge sporene er viktig for fremtidens Europa. Sporet for mission driven research må rettes inn mot de nye utfordringene som Europa nå står overfor. Tillitskrisen i Europa fortjener plassen som utfordring nummer 1. Det gjelder å forstå hvorfor tillit eroderes, og det gjelder å forstå de kreftene og maktasymmetriene som skaper og forsterk
