Da Thor Heyerdahl i 1947 steg om bord i balsaflåten Kon-Tiki, håpet han å endelig bevise at stillehavsøyene kunne ha blitt bosatt fra Amerika, i stedet for den rådende teorien om at det skjedde fra vest.
DNA-analysens inntog punkterte sammen med andre funn i stor grad Heyerdahls teori, og tross underlige forekomster av søramerikanske matplanter på stillehavsøyene, stod Heyerdahls tokt bare igjen som en Oscar-vinnende film og et stykke halsbrekkende eventyr uten særlig vitenskapelig verdi.
Nå, 70 år etter Heyerdahls menn la ut på det åpne Stillehavet, har en internasjonal forskergruppe gjort funn som gir tydelige tegn på at søramerikanske urfolk hadde kontakt med Polynesia.
Og det lenge før noen europeere først så øyenes kritthvite strender.
Stort DNA-sett
For å finne tegn på dette møtet gikk forskerne i gang med DNA-testing, samme verktøy som i sin tid var med på å senke Heyerdahls teori.
Forskerteamet samlet inn DNA-tester fra 166 av Påskeøyas urfolk, samt fra 188 polynesiere fra øyer på tvers av det enorme Stillehavet. For å sammenligne analyserte forskerne også DNA-tester hentet fra mengder av amerikanske urfolksgrupper, fra det tropiske Mexico i nord til den kjølige sørdelen av Chile.
Basert på DNA-sekvenser som var karakteristiske for de ulike prøvene, delte de urfolkene inn i to hovedgrupper - en «sentral» og en «sydlig».
Den sentrale gruppen inneholdt tester fra urfolksgrupper fra Mexico til det nordligste Chile, deriblant grupper som zapotekere og aymaraer. Den sydlige gruppen dekket urfolkene sør i Chile, som mapuchefolket.
Da forskerne undersøkte DNA-prøvene fra Stillehavet, gjorde de overraskende funn. Fra de østligste stillehavsøyene oppdaget forskerne arvestoff fra begge de to gruppene hos de innfødte polynesiske øyboerne.
Uavhengig av europeisk innblanding
Den viktige forskjellen er at genbidraget fra den sørlige amerikanske gruppen, hovedsakelig oppdaget på Påskeøya, økte proporsjonalt med det europeiske opphavet.
Dette mener forskerne st
