Fagpressenytt

Bonitet beskriver skogens produksjonsevne og er en av de viktigste ressursvariablene i skogbruksplanleggingen, bl.a. avgjør boniteten i et bestand hva som er optimal skogbehandling. Blant de viktigste beslutningene som tas med utgangspunkt i bonitet, er det riktige tidspunktet for sluttavvirkning, valg av hogstform, valg av treslag ved foryngelse og valg av foryngelsesmetode. Derfor vil feil i boniteringen kunne føre til gale beslutninger og betydelige tap for skogeier. Sammen med næringen og med støtte fra Skogtiltaksfondet, har NMBU nylig avsluttet et forskningsprosjekt der formålet var å utvikle operative metoder for bonitering ved hjelp av laserskanninger av skogen på to tidspunkt med noen års mellomrom. Resultatene viser at det ligger svært mye informasjon om skogens produksjonsevne i data fra gjentatte lasertakster, og at den økonomiske nytteverdien av å forbedre tradisjonelle boniteringsmetoder ved å ta i bruk slike data kan være betydelig.

EN VIKTIG VARIABEL
Blant alle de variablene som bestemmes i en skogbruksplantakst, er bonitet den som i dag er beheftet med størst feil, samtidig er bonitet også den variabelen der feil har størst økonomiske konsekvenser for skogeier. Men selv om dette har vært kjent er det lite man har kunnet gjøre for å forbedre boniteringsgrunnlaget. Det er ressurskrevende å registrere bonitet nøyaktig på bestandsnivå, og samlet over store områder har kostnadene knyttet til omfattende feltbonitering vært ansett som urealistiske å finansiere.

SLIK BESTEMMES BONITETEN I DAG
Ute i skogen kan boniteten bestemmes ved hjelp av målinger av alder og høyde på de grøvste trærne i et bestand. Siden denne metoden krever omfattende feltarbeid og er kostbar, har det siden 1980-tallet vært vanlig å bestemme boniteten i operative skogbruksplantakster ved manuell tolkning av flybilder, der operatøren på subjektivt grunnlag støtter seg på erfaring og kjennskap til skogforholdene i det aktuelle området, slik som f.eks. treslag, alder og topografi. I tillegg benyttes ofte forrige taksts feltmålte bestandsbonitet, treslag, alder, høyde og hogstklasse som støtte i boniteringen. Digitale markslagskart er også i bruk som støttedata, men i mindre utstrekning enn tidligere.

TRENGER ALDEREN PÅ SKOGEN
Boniteten bestemmes ved hjelp av bonitetskurvene som ble utviklet ved NISK på 70-tallet av Helge Braastad og Bjørn Tveite. Bonitetskurvene beskriver hvordan overhøyden utvikler seg på et gitt voksested som en funksjon av skogens alder, og hver kurve har en «referansealder» på 40 år. Det vil si at når man bruker kurvene med alder og overhøyde som inngangsverdier, får man boniteten uttrykt som overhøyde ved 40 års brysthøydeal