En av dem som tilbringer sommermånedene ute blant trærne for å taksere skog, er Knut Ole Viken fra Lillehammer. Det har han gjort helt siden 1983. Og faren og onkelen hans i mer enn 40 år før det.
I år har vi blitt med Viken ut på i felt for å finne ut hva han egentlig driver med.
Men for å forstå mer av hvorfor vi takserer skog, må vi noen hundre år tilbake i tid.
Bekymret for at skogen skulle forsvinne
Skogen i Norge vokser voldsomt, men det har ikke alltid vært slik. Etter Svartedauden grodde mye av skogen igjen. Et stadig økende behov for trevirke førte imidlertid til at skogen ble utarmet gjennom middelalderen og utover på 1800-tallet.
Økt befolkningsvekst, stadig mer industriell aktivitet, økt etterspørsel og høye priser på norsk trevirke skapte bekymring for at skogen skulle forsvinne. Det som den gangen var Norges nest største næringsvirksomhet, sto i fare for å miste sitt dyrebare råstoff.
Gjennom fire hundre år, fra oppgangssagen ble vanlig blant bønder på 1500-tallet, ble de største og beste trærne systematisk hogget ned. Det ble ikke plantet etter hogst og den resterende skogen ble stadig mer utarmet.
Det var frykten for at skogen skulle forsvinne som lå bak beslutningen om å starte verdens første landsdekkende skogtaksering i 1919.
Nå, etter snart 100 år med skogtaksering, vet vi at det står 10,9 milliarder trær og nær en milliard kubikkmeter tømmer i norske skoger. Årlig tilvekst er mer enn fordoblet og volumet på skogen er tre ganger det det var på 1920-tallet.
Fra 1960 til 1980 besto Landsskogtakseringens takstlag av som
