Arbeidsmanden
25.03.2026
Njål Rønning politimann, forsikringsagent og lakseselger, toppdommer i fotball og nå trafikkdirigent kunne vært en erobrer.
Moren kommer nemlig fra Færøyene, hvor det på 1800-tallet oppsto en tradisjon for å gi barn navn etter verdenskjente statsmenn og generaler. Den lille knotten kunne hete Wellington eller Bismarck, Garibaldi eller Napoleon.
Njåls bestefar het det siste, og han døde rett før det første barnebarnet ble født.
Da nykomlingen skulle døpes, kom en hel delegasjon fra Færøyene til Norge for å se presten løfte barnet opp foran forsamlingen.
«Hva skal gutten hete?» spurte presten. «Napoleon», sa mor.
«Nei, det skal han ikke», sa presten. «Dere har 15 minutter på dere til å finne et nytt navn.»
Delegasjonen fra Færøyene gikk slukøret inn i sakristiet og snakket seg fram til et kompromiss: Gutten skulle hete Njål, kjent fra islandske sagaer om vikingtida.
Var du glad for at det ble det? Njål, nå 67 år, smiler.
På en måte. Jeg tror presten var en framsynt mann. Vi møter ham over kaffe i familiehjemmet på
Valderøya et kvarters kjøretur fra Ålesund sentrum.
Njål Rønning viser oss inn, med stegene til en mellomdistanseløper og iveren til en som har et budskap å formidle:
Dere kan bare spørre om alt. Jeg har ikke noe å skjule, sier han muntert.
Veggene er tapetsert med bilder av den nevnte Napoleon og hans kone og familiebilder av nyere dato, først og fremst de fire nå voksne barna. Her er også mange malerier, laget av kona Oddveig og en av døtrene.
De lager bildene, jeg maler veggene. Jeg er nok mer en praktiker enn kunstner, sier Njål.
Han er egentlig vokst opp litt lenger ut i fjordarmen, i bygda Urke, hvor fjellene går så bratt ned i dalen at all verdens solstråler samler seg i bunnen sommerstid.
Han husker en barndom med modne jordbær, en hjemmeværende mor og en far som kunne være et halvt år til sjøs som skipper på ishavsskuter og fangstskuter.
Når faren kom hjem, kunne han ha med en kasse med Nidar Bergene sjokolade til Njål, og ta guttungen med på jakt.
Jeg var 1314 år da jeg fikk låne hagla til far. Jeg hadde ikke gjort det med mine unger, for å si det sånn.
Hva sa mor? Hun hadde nok noen betenkeligheter.
Me
Les opprinnelig artikkelNjåls bestefar het det siste, og han døde rett før det første barnebarnet ble født.
Da nykomlingen skulle døpes, kom en hel delegasjon fra Færøyene til Norge for å se presten løfte barnet opp foran forsamlingen.
«Hva skal gutten hete?» spurte presten. «Napoleon», sa mor.
«Nei, det skal han ikke», sa presten. «Dere har 15 minutter på dere til å finne et nytt navn.»
Delegasjonen fra Færøyene gikk slukøret inn i sakristiet og snakket seg fram til et kompromiss: Gutten skulle hete Njål, kjent fra islandske sagaer om vikingtida.
Var du glad for at det ble det? Njål, nå 67 år, smiler.
På en måte. Jeg tror presten var en framsynt mann. Vi møter ham over kaffe i familiehjemmet på
Valderøya et kvarters kjøretur fra Ålesund sentrum.
Njål Rønning viser oss inn, med stegene til en mellomdistanseløper og iveren til en som har et budskap å formidle:
Dere kan bare spørre om alt. Jeg har ikke noe å skjule, sier han muntert.
Veggene er tapetsert med bilder av den nevnte Napoleon og hans kone og familiebilder av nyere dato, først og fremst de fire nå voksne barna. Her er også mange malerier, laget av kona Oddveig og en av døtrene.
De lager bildene, jeg maler veggene. Jeg er nok mer en praktiker enn kunstner, sier Njål.
Han er egentlig vokst opp litt lenger ut i fjordarmen, i bygda Urke, hvor fjellene går så bratt ned i dalen at all verdens solstråler samler seg i bunnen sommerstid.
Han husker en barndom med modne jordbær, en hjemmeværende mor og en far som kunne være et halvt år til sjøs som skipper på ishavsskuter og fangstskuter.
Når faren kom hjem, kunne han ha med en kasse med Nidar Bergene sjokolade til Njål, og ta guttungen med på jakt.
Jeg var 1314 år da jeg fikk låne hagla til far. Jeg hadde ikke gjort det med mine unger, for å si det sånn.
Hva sa mor? Hun hadde nok noen betenkeligheter.
Me
