Det heter seg at offentlighetsloven, kanskje med unntak av vegtrafikkloven, er den mest brutte lov i landet. Forvaltningen er dermed landet største lovbryter. Det er viktig at det kan føres bedre kontroll med praktisering av loven.
Vi trenger å samle og styrke den nødvendige fagkunnskapen på området. Da offentlighetsloven ble evaluert av Oxford Research på oppdrag for Justis- og beredskapsdepartementet i 2016, ble det stilt spørsmål ved om dagens klagesystem er egnet til å avklare rettslige problemstillinger. Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem. En ny klageinstans kan avhjelpe svakheter ved dagens kontrollordning.
Norge har ifølge Global RTI Rating den minst uavhengige klageordningen i Norden. Særlig gir klage til Kongen i statsrådet et godt bilde på behovet for forbedringer av klageordningen. Førsteinstansavgjørelsen og klagebehandlingen er uklar, all den tid det er vedkommende fagdepartement som forbereder saken for Kongen i statsråd. Det er derfor ikke overraskende at det knapt finnes noen eksempler på at man får medhold i klage mot et departement når klagen avgjøres i statsråd.
Sivilombudet spiller en helt sentral rolle som klageinstans, og har hatt stor betydning for å tydeliggjøre prinsipielle sider av offentlighetsprinsippet og gi journalister muligheten til å følge med og kontrollere forvaltningens virksomhet. Men antall klager til ombudet øker, og saksbehandlingstiden er for lang. Den som klager til Sivilombudet, kan heller ikke kreve at ombudet behandler klagen. Ombudet har ingen kompetanse til å avgjøre spørsmål om innsyn med bindende virkning for forvaltningen. Sivilombudet har kun rett til å uttale sin mening. Vi trenger derfor en klageinstans som kan supplere ombudet.
Å bringe en innsynsnektelse inn for retten er både tidkrevende og svært kostbart.
Tromsøkonvensjonen, som trådte i kraft 1. desember 2020 og som Norge har ratifisert, stiller som krav at klageordningen er «uttrykkelig og underforstått», «uavhengig og upartisk», «rask» og «uten kostnader». Dagens klageordning oppfyller ikke disse kravene.
Idéen om et eget statlig organ til å føre tilsyn i innsynssaker har allerede bred støtte i akademia, for eksempel av Arkivlovutvalget (NOU 2019:9), den tidligere Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27), mindretallet i Offentlighetslovutvalget (NOU 2003:30) og Johan Greger Aulstad «Innsynsrett».
Et uavhengig klageorgan i innsynssaker har det også tidligere vært politisk vilje til (Dokument nr. 8:15 (1995-1996), St.meld. nr. 32 (1997-1998), Ot.prp. nr. 102 (2004-2005), Innst. O. nr. 41 (2005-2006).)
Nå må politikken bare iverksettes i praksis.
Image-text:
Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag.
Foto: Kristine Lindebø
