Bok og bibliotek
08.02.2018
Bokomslaget setter en liten støkk i leseren. Et vaiende norsk flagg er mildt sagt ikke vanlig å se på nye, norske, akademiske publikasjoner om litteratur.
Et litt grundigere blikk avslørte at flagget var både falmet og fillete, og med hull som ser ut til å være resultat av skudd med kraftig kaliber. Om et slikt flagg kan en tenke to tanker: Enten er dette et kassabelt stykke tøy som for lengst har utspilt sin funksjon, eller så er det et flagg merket av strid og konflikt, et stolt nasjonalsymbol som kan henges opp på museumsvegger til minne om krigshelters innsats. Forventningene til Haarbergs bok om litteraturen og nasjonen sto dermed i et spenn mellom disse motstridende tankene allerede før lesinga tok til; det falmede og utdaterte eller det stolte og minnerike.
Nasjonallitteraturens far på sotteseng
Gjennom ni kapitler øser Jon Haarberg generøst av sine kunnskaper om det litterære Norge. Han undersøker begrepet nasjonallitteratur, han gir oss innsyn i fedrelandskjærlige hyllingsdikt, han retter opp noen myter om hjemkjøpet av «de fire store» fra dansk Gyldendal, han setter fram kvalitetskriterier for nasjonalsanger og ikke minst: han legger fram for leseren Petter Dass' diktning. Petter Dass er Haarbergs helt, og han innser at heltens tid, og altså nasjonallitteraturens tid, er i ferd med å renne ut. Fra Haarbergs tidligere forskning på Hr. Petters diktning, har han store kunnskaper som her presenteres over mange sider. Faktisk er lesningene av Dass så plasskrevende at de får et tyngdepunkt som verken tittel eller innledning helt harmonerer med.
Petter Dass utnevnes til nasjonallitteraturens far, og denne far og farsarven etter ham er nær en stille død i glemsel. Det er selvsagt en sorg. Haarbergs bok kan slik leses som en elegi, en klagesang over nasjonallitteraturens endelikt. Men heldigvis er det ikke noen entydig klage over samtidas litterære tilstand, og bare noen få fortvilede påpekinger av oppløsningstendenser i skolens litteraturundervisning. Litteraturprofessor Haarbergs store og positive engasjement for litteraturen han skriver om uttrykker et tydelig ‘Ja, jeg elsker', til nasjonallitteraturen.
Litteraturen i samfunnet og samfunnet i litteraturen
Det er ikke så ofte det utkommer litteratursosiologiske bøker av mer allmenn karakter på norsk, og det er i seg selv en god grunn til å holde den fram i et bibliotekfaglig tidsskrift
Gå til medietNasjonallitteraturens far på sotteseng
Gjennom ni kapitler øser Jon Haarberg generøst av sine kunnskaper om det litterære Norge. Han undersøker begrepet nasjonallitteratur, han gir oss innsyn i fedrelandskjærlige hyllingsdikt, han retter opp noen myter om hjemkjøpet av «de fire store» fra dansk Gyldendal, han setter fram kvalitetskriterier for nasjonalsanger og ikke minst: han legger fram for leseren Petter Dass' diktning. Petter Dass er Haarbergs helt, og han innser at heltens tid, og altså nasjonallitteraturens tid, er i ferd med å renne ut. Fra Haarbergs tidligere forskning på Hr. Petters diktning, har han store kunnskaper som her presenteres over mange sider. Faktisk er lesningene av Dass så plasskrevende at de får et tyngdepunkt som verken tittel eller innledning helt harmonerer med.
Petter Dass utnevnes til nasjonallitteraturens far, og denne far og farsarven etter ham er nær en stille død i glemsel. Det er selvsagt en sorg. Haarbergs bok kan slik leses som en elegi, en klagesang over nasjonallitteraturens endelikt. Men heldigvis er det ikke noen entydig klage over samtidas litterære tilstand, og bare noen få fortvilede påpekinger av oppløsningstendenser i skolens litteraturundervisning. Litteraturprofessor Haarbergs store og positive engasjement for litteraturen han skriver om uttrykker et tydelig ‘Ja, jeg elsker', til nasjonallitteraturen.
Litteraturen i samfunnet og samfunnet i litteraturen
Det er ikke så ofte det utkommer litteratursosiologiske bøker av mer allmenn karakter på norsk, og det er i seg selv en god grunn til å holde den fram i et bibliotekfaglig tidsskrift
