Utdanning
29.05.2026
Norge liker å se på seg selv som et likhetssamfunn. Skolen skal virke sosialt utjevnende, være barnas felles arena og gi alle reelle muligheter.
Likevel ser vi nå det motsatte skje, rett foran øynene på oss som står i klasserommene: økende vold, mer utagering og flere barn som ikke får den hjelpen de trenger, tidlig nok.
I møte med denne utviklingen velger enkelte politikere et språk som skyver ansvar bort fra systemet og over på barna. Når Fremskrittspartiet omtaler sårbare, utagerende barn som «pøbler», gjør det noe med hvordan vi som samfunn ser på dem. Dette er ikke bare et ordvalg, men et viktig verdivalg. For det finnes ikke vanskelige barn bare barn som har det vanskelig. Og gang på gang er det de som trenger oss aller mest, som rammes hardest når systemene svikter.
Det starter tidlig ofte før skolen
Det mest alvorlige er at det er de aller yngste barna som utagerer mest. Barnehager og skoler melder om en betydelig økning i barn som slår, sparker, rømmer og ikke klarer å regulere seg selv. Dette begynner sjelden i ungdomsårene. Det begynner i barnehagen og på 1. trinn.
Forskning på barns utvikling er samstemt: Selvregulering, språk og sosial kompetanse formes tidlig. Når barn lever med stress, utrygghet eller mangler stabil, profesjonell voksenstøtte, øker risikoen for alvorlige reguleringsvansker. Utagering er sjelden et valg. Det er et uttrykk for et nervesystem i konstant alarmberedskap.
Når vi svarer dette med strengere ordensregler, moralske merkelapper eller billige, politiske poeng, forverrer vi situasjonen.
Foreldre bærer skammen og trekker seg bort
Midt i dette står foreldrene til de sårbare barna. Ma
Gå til medietI møte med denne utviklingen velger enkelte politikere et språk som skyver ansvar bort fra systemet og over på barna. Når Fremskrittspartiet omtaler sårbare, utagerende barn som «pøbler», gjør det noe med hvordan vi som samfunn ser på dem. Dette er ikke bare et ordvalg, men et viktig verdivalg. For det finnes ikke vanskelige barn bare barn som har det vanskelig. Og gang på gang er det de som trenger oss aller mest, som rammes hardest når systemene svikter.
Det starter tidlig ofte før skolen
Det mest alvorlige er at det er de aller yngste barna som utagerer mest. Barnehager og skoler melder om en betydelig økning i barn som slår, sparker, rømmer og ikke klarer å regulere seg selv. Dette begynner sjelden i ungdomsårene. Det begynner i barnehagen og på 1. trinn.
Forskning på barns utvikling er samstemt: Selvregulering, språk og sosial kompetanse formes tidlig. Når barn lever med stress, utrygghet eller mangler stabil, profesjonell voksenstøtte, øker risikoen for alvorlige reguleringsvansker. Utagering er sjelden et valg. Det er et uttrykk for et nervesystem i konstant alarmberedskap.
Når vi svarer dette med strengere ordensregler, moralske merkelapper eller billige, politiske poeng, forverrer vi situasjonen.
Foreldre bærer skammen og trekker seg bort
Midt i dette står foreldrene til de sårbare barna. Ma
