Fagpressenytt

Høsten 1961 innførte det britiske Underhuset en ny post på ukens program. Fra nå av skulle statsministeren være tilgjengelig to faste tidspunkter for spørsmål fra parlamentets medlemmer. Et fattig kvarter var alt som ble satt av på tirsdager og torsdager, men en institusjon var født: Prime Minister's Questions - statsministerens spørretime. Det er en ordning som er noe for seg selv.

- Takhøyden for bråk og spetakkel, bifall og tilrop og ufinheter er høyere enn i knapt noe annet vestlig parlament, sier Erik Mustad, førstelektor ved UiA, i denne ukens podcast.

Ansvarliggjøring

Det var ikke noen ny idé at regjeringssjefen skal stilles til ansvar av landets lovgivende forsamling. Snarere dreier det seg om et av parlamentarismens viktigste prinsipper, og vi kjenner det også fra Norge.

Da Johan Sverdrup erklærte «all makt i denne sal!» i 1884, var det et signal om at regjeringen var pliktig til å møte i Stortinget og svare for seg. I de to tiårene som fulgte ble plikt til et spørsmål om makt, og en viktig sedvane vokste frem:

Regjeringen er avhengig av å ikke få et flertall av Stortinget mot seg. Mister den stortingsflertallets tillit, må den gå av.

Lederskapstesten

I Storbritannia var de et par hundre år tidligere ute enn Sverdrup & co, og det innebar både at statsråder