For mens journalistikk er en profesjon, viser journalisme til grenseoverskridelse der profesjon blir til ideologi - en journalistikkideologi der det å «ta makten» blir en så sterk drivkraft at avsløringer i seg selv blir viktigere enn det som skal avsløres.
Journalisme-begrepet kan hjelpe oss med å forstå hvorfor etter dansevideoen selv om avisens journalist (trolig) visste at.
Den kan også hjelpe oss til å forstå hvorfor mediene ser ut til å tatt familiens parti Abbas-saken, til tross for at saken som gjør vinklingen ikke uproblematisk. I tillegg til hvorfor flere medier presenterte det som nå kan virke som en ensidig og av, med en pengegrisk kommune mot en uskyldig familie.
Folket mot makten
Men først og fremst er det et begrep som er nyttig når du leser aviser, for å forstå den kritiske journalistikkens jag etter avsløringer, og dens tendens til å ta parti med det som kan defineres som den svake part i enhver konflikt. I litt videre forstand kan vi si det handler om å forstå noen av logikken bak den kritiske journalistikken.
Journalisme-begrepet bygger på et tankeeksperiment om et forenklet samfunnssyn, der makten alltid er hevet over folket og folket interesser, og der det er journalistene sin jobb å være folkets advokat overfor makten.
Begrepet må heller brukes som et verktøy for å forstå et slags journalistisk jaktinstinkt, der makten blir oppfattet som å i utgangspunktet ha andre interesser enn folket og derfor må følges med argusøyne.
Begrepet dukket først opp i en svensk maktutredning, men i Norge assosierer det nok oftere med professor Martin Eide,, og at en innstilling om at makt per definisjon er tyrannisk derfor er uheldig.
Begrepet må ikke misforståes dit hen at journalister samler seg i egne grupper som tilber journalismen, med Gard Steiro og Marie Simonsen som åndelige ledere.
Joachim Laberg, medieviter. Foto: Privat
Nei, begrepet må heller brukes som et verktøy for å forstå et slags journalistisk jaktinstinkt, der makten blir oppfattet som å i utgangspunktet ha andre interesser enn folket og derfor må følges med argusøyne.
Selvutslettelse
Problemet er ikke at et slikt instinkt eksisterer. Maktkritikk og avsløringer er nødvendige for at en samfunn skal kunne ha en kritisk og opplyst offentlighet.
Problemet oppstår når maktforholdet ikke er like enkelt som det journalistene gir oss inntrykk av det er (den «svake» part kan for eksempel ha høy moralsk definisjonsmakt). Eller når jakten på makten blir en så sterk drivkraft at avsløringene i seg selv blir viktigere enn det som skal avsløres (og det viser seg at det ikke var noe å avsløre likevel).
Dette er uheldig ikke bare fordi en helhetlig og riktig fremstilling av de faktiske forhold uteblir, men også fordi det skapes en potensiell selvutslettende dobbeltrolle med tanken på pressens oppgave i samfunnet.
For det å «», kan ikke bare handle om å være folkets advokat i konkrete konflikter. Det må også handle om å gi folk en korrekt og innholdsrik fremstilling av virkeligheten.
Dersom journalistene driver maktkritikken på feil grunnlag, kan det til avisene.
Kritikkens harde kår
Problemet med en «journalismisk» verdensforståelse er derfor ikke bare at den har et forenklet maktsyn som kan stå i fare for å gi et delvis feilaktig bilde av virkeligheten, men også at denne tilnærmingen er kontraproduktiv fordi folket risikerer å miste tilliten til institusjonen som skal «beskytte» og opplyse dem.
Journalisme er altså et minst like viktig begrep i debatten om kvalitetsjournalistikken, som den er i journalistikkritikken. Men fordi enkelte av pressens kritikere ser ut til å begynt å ta i bruk amerikansk, mens journaliststanden fortsatt i på logikk-nivå, er det noen sier meg at det å få journalister til legge merke til egne grenseoverskridelser kommer til å bli vanskeligere enn det er å få pressens kritikere til å gjøre det samme.
Image-text:
Fotografer og reportere flokker seg rundt statsminister Erna Solberg når hun ankommer Stortinget for å delta på partilederdebatt. Arkivfoto: Andrea Gjestvang
