Fagpressenytt

Fra min egen skoletid husker jeg lærere som slo, lærere som var ute av stand til å lære fra seg noe som helst, lærere som alt i utgangspunktet hadde gitt opp å holde ro i klassen, og jeg vet om lærere som systematisk rakket ned på barn fra arbeiderklassen. Elevene var - om ikke rettsløse, så noe i nærheten av det. Og foreldre klaget ikke. Jeg vet ikke hva som skulle ha skjedd for at mine foreldre, som nok var mindre redde for autoriteter enn de fleste i sin generasjon, skulle ha klaget på en lærer. Uansett så hadde det vel ikke nyttet.
Det var ikke blitt mye bedre da jeg selv begynte som lærer på slutten av 70-tallet. Jeg husker den forfyllede sløydlæreren. Alle visste at han drakk i skoletiden, samtidig som han skulle ivareta elevenes sikkerhet i en sløydsal med farlige maskiner. Jeg tok ham en gang. Klassen hadde tentamen, og jeg skulle sitte vakt. Jeg hadde med meg en pappkrus med kaffe opp i klasserommet. I likhet med mange alkoholikere, var også denne mannen en moralist: «Vi skal vel strengt tatt ikke ha med oss kaffe opp i klassen,» sa han da vi støtte på hverandre i korridoren. «Å,» sa jeg og så på ham. «Så lenge det bare er kaffe, er det vel ikke så farlig. » Jeg var 25 år, jeg var kjepphøy og jeg bar mitt kaffefyllte pappkrus med løftet hode.
Men ingen tenkte på å hjelpe denne stakkaren. Primært med mål at han skulle slutte å drikke, alternativt, om det ikke det gikk, til å slutte som lærer.

Når må karrieren være over?
Kanskje er det denne tunge, historiske arven som nærer myten om læreres uavsettelighet. For det er bare en myte. Det er ikke vanskeligere å avsette lærere enn å avsette andre innenfor offentlig sekt