journalist
Norge vet en god del om hvor mange innvandrere som er i arbeidslivet, hvor ofte de oppsøker helsehjelp og andre opplysninger som havner i offentlige registre. Men når forskerne vil vite hva folk mener og hva de opplever, må de spørre dem.
Der er det store hull i kunnskapen om innvandrerbefolkningen, mener forskningssjef Anne Britt Djuve ved forskningsinstituttet Fafo.
Forskning.no skrev nylig om at få innvandrere svarer på spørreundersøkelser.
Det er en kjent problemstilling for Djuve og andre som forsker på innvandrere.
- Å bygge politikk på denne type data kan i verste fall bli helt feil. Funnene blant de som svarer, kan jo være veldig forskjellige fra hvordan det hadde sett ut dersom de som ikke svarer hadde vært med, sier Djuve.
Fraråder skriftlige undersøkelser
Noen av årsakene til manglende svar kan være språkvansker eller lav tillit til forskerne.
Det er også lettere å overse et brev i posten enn en som banker på døra di. Skriftlige spørreundersøkelser gir lavere svarprosent enn undersøkelser der intervjueren oppsøker personene hjemme og snakker med dem ansikt til ansikt.
Når myndighetene vet dette, er det merkelig at de ikke gjør tiltak, mener Anne Britt Djuve.
For noen år siden utarbeidet hun, sammen med kollega Elisabeth Gulløy i Statistisk sentralbyrå, en veileder for spørreundersøkelser blant innvandrere som anbefalte netto
