- Kritikerlaget ønsker å sette lykta på noe som er viktig for de fleste mennesker, nemlig musikk. Det er helt opplagt at man bør ha seminar om dette slik man har det om litteratur og film, sier Vinger til Journalisten.
På kurset har Roshauw og Vinger sett på anmeldelse av musikk som en litterær og journalistisk sjanger i utvikling, snakket om lidenskapen av å anmelde, samt diskutert konsekvensene av digitaliseringen i mediebransjen.
Endringene er flere, mener de:
- Bare det å få tak i musikk på plate var veldig vanskelig før, mens i dag er musikk veldig tilgjengelig. For et par tiår siden var det flere anmeldelser, høyere status i yrket og tilgangen på innspilt musikk var et sterkt insentiv. Så noe vi har diskutert, er hva som gjør det gyldig å drive med musikkritikk i dag og hva som gir oss glede i det, sier Roshauw.
- Ikke bare for terningkastere
Seminaret har foregått i grupper med deltagere med ulikt utgangspunkt og fagkunnskap. Her var det både eldre og unge deltagere, studenter, musikere, journalister, museumsansatte og ulike kulturansatte.
- Kulturfeltet i Norge er enormt. Det finnes utrolig mange arrangementer som må formidles. Det gjør kurset interessant for flere enn kun de som håper å bli terningkastere i sin avis, sier Vinger.
Begge journalistene har lang erfaring i kulturfeltet og driver scenesamtaleserien Jazznytt18 og bloggen «Now's the time» sammen. Vinger er også kommentator og kritiker i Dagens Næringsliv, og er tidligere redaktør av Natt & Dag og litteraturtidsskriftet Vinduet.
Roshauw er musiker og musikkskribent i blant annet Jazznytt og Periskop. Ingen av dem har formell journalistutdannelse, men kom inn i journalistikken gjennom sin interesse for å skrive om musikk og kultur.
Mer seriøs enn før
Musikkjournalistikk i aviser har ofte vært en inngang for kreative mennesker, skribenter eller ufaglærte journalister, mener Vinger.
- Det er mange talentfulle skribenter og redaktører i mediene som har bakgrunn i den lurvete stilen. I musikkjournalistikken kunne man eksperimentere med form og språk, sier Vinger.
Dermed har musikkjournalistikken spilt en viktig rolle i journalistikkens utvikling, mener han. Selv om det er et stoffområde som noen kunne betraktet som mindre viktig enn andre, bør betydningen av det ikke underdrives, sier Vinger.
- Musikkjournalistikken og dens drivkraft har vært svært viktig for journalistånden generelt, sier Audun Vinger. Foto: Morgane Fauconnier
Noe Roshauw og Vinger har kommet frem til når de sammenligner sjangeren for et par tiår tilbake, er at den har blitt mer seriøs enn tidligere. Den handler mindre om journalistens subjektive smak og sterke meninger, og er blitt stadig mer empatisk og forklarende.
- Allergisk mot rockjournalisten
- Den typiske rabulistiske musikkjournalisten fra da jeg begynte å skrive om musikk er mindre synlig. I det siste har jeg fått øye for hvor mye nytt og spennende som skjer i musikkformidlingen som tar utgangspunkt i fagkunnskap, sier Roshauw.
Om det ikke er synlig i skriftlig form, så er det i alle fall det som er tendensen på Youtube, radio, podkaster og i andre medier der det er mulig å demonstrere med lydeksempler underveis, påpeker Roshauw.
- Jeg tror mange er litt allergisk mot den tradisjonelle rockjournalisten. Nå har flinkhet og fagkunnskap fått en helt annen valør i hele musikkulturen. Det er naturlig at musikkjournalistikken også reflekterer dette. At den tør å være litt nerdete og kan kikke under panseret.
Da blir det ikke unaturlig at musikere og musikkeksperter også rekrutteres for å skrive om musikk, mener Roshauw.
Formidling av fagkunnskap
I bloggen Now's the time forsøker Roshauw og Vinger å formidle hvordan musikerne selv fanger det musikalske utrykket og hvordan de kommuniserer med hverandre.
- Jeg synes alltid det er gøy å lære om ting jeg ikke har peiling på. Når folk i en viss fagkrets snakker, så føler jeg meg invitert på kjøkkenfesten. Dette har tidligere vært en stor blindsone i musikkjournalistikken, men nå kan vi heldigvis kose oss med det, sier Roshauw.
Under seminarene ble det diskutert hvordan musikkjournalistikk kan være både en god leseropplevelse og samtidig føre til økt musikalsk kunnskap. Det kan for eksempel gjøres ved å fange språket som musikerne selv bruker om rytmikk og harmoni, ved å forstå musikernes smak og valg og ulike referanser som brukes i musikken.
- Det er ikke nok for leserne å vite om skribenten mener en konsert er bra eller dårlig, men det er fortsatt utrolig mye annet folk sitter og lurer på. Folk ble sannsynligvis lei av den typiske rockjournalistgubben fordi de sjeldent hadde noe annet å fortelle enn det vanlige, sier Roshauw.
Vanskelig å leve av det
Ved å holde seminar om musikkritikk, håper Roshauw og Vinger at flere vil prøve seg som musikkjournalister. Tilgangen på konserter i Norge har aldri vært så stor, noe som åpner for flere muligheter, mener de.
Men er det mulig å tjene til livets opphold ved å anmelde konserter? Her er Roshauw og Vinger skeptiske. At musikkritikk ikke har en stor plass innenfor journalistutdanningen, mener de er forståelig.
I tillegg til å være musikkskribent, er Filip Roshauw låtskriver og medlem i flere band, blant annet The Switch og Thea & the Wild. Foto: Morgane Fauconnier
- Det er utrolig få rene musikkjournalister i Norge, og veldig få jobber som dukker opp. Dessuten er de som har disse jobbene ofte ansatt i stillingen i veldig mange år, sier Vinger.
- Både Audun og jeg har klart å tjene til livets opphold ved å skrive om musikk i ulike fasonger, men bloggen Now's the time startet som et idealistisk prosjekt, og bærer fortsatt preg av det, sier Roshauw.
Samtidig forstår han at det er vanskelig å be andre om å gjøre det samme.
- Men hvis folk er fristet og lurer på om det er vits å drive med musikkjournalistikk, så er svaret absolutt ja.
Kulturbransjen generelt har alltid vært drevet av frivillige, sier han videre.
- Da ser jeg på det som naturlig at det samme skjer med musikkskribenter, uten at man skal undergrave at dette er noe folk fortjener å få betalt for.
- En meningsfull praksis
De siste årene har det likevel blitt større bevissthet rundt honorarer i kulturbransjen og i forbindelse med anmeldelser og musikkritikk. Det finnes nå utarbeidede retningslinjer som flere prøver å følge. Dette har både positive og negative konsekvenser, uttaler Vinger.
- Noen honorarer er ikke levelig for noen arrangører. Når det er sagt er noe av målet med kurset bevissthets- og statusheving om nettopp dette, sier Vinger.
Kurset har ikke som mål å nødvendigvis utdanne musikkskribenter, sier Roshauw. For noen trenger det ikke å være mer enn en lidenskap og interesse.
- Det å skrive om musikk er en meningsfull praksis. Det kan være en jobb for noen få, men for mange kan det være en mulighet for å sette ord på noe essensielt eller finne et rom i deres kunstneriske praksis, sier Roshauw og avslutter:
- Musikk får oss til å føle ting, og noen ganger er det bra å snakke om følelsene sine. Så enkelt er det.
Image-text:
Filip Roshauw (t.v) og Audun Vinger holder seminarer om musikkritikk, og har sammenlignet dagens kritikk mot tidligere årganger.
Foto: Morgane Fauconnier
