Norsk Skogbruk
27.01.2023
Oslo har erfaringer med friluftshensyn gjennom markaforskriften siden 1977. Kunne hensynene vært ivaretatt med en mer aktiv praksis av lokale friluftslivshensyn i sertifiseringsordningen?
Vi har studert effekten markaforskriften har på skogbruket gjennom intervjuer med representanter fra skogbruk, miljø og friluftslivet og funnet både positive og negative sider ved forskriften slik den praktiseres i dag.
Kort oppsummert ser vi at en mer aktiv praktisering av lokale friluftslivshensyn i sertifiseringsordningen kan være et alternativ til markaforskriften, men ville gi mindre innsyn i driftene og kanskje mer konflikt rundt skogbruket i Marka.
HENSYN TIL ØKOSYSTEMTJENESTENE
Oslomarka er en samlebetegnelse på det sammenhengende skogs- og friluftsområdet rundt Oslo som strekker seg inn i Viken og Innlandet fylkeskommuner. Den omfatter 17 kommuner og mer enn 2000 skogeiere. Ca. 1 million mennesker bor i tilknytning til den såkalte Marka.
Skogbruk i Oslomarka må selvsagt følge de samme forskriftene og lovverkene som resten av skogbruket i Norge, men må i tillegg følge en egen forskrift som regulerer skogbruket innenfor Markagrensen, for å ta ekstra hensyn til økosystemtjenestene. Denne forskriften kalles markaforskriften og har som formål å «... sikre eit berekraftig skogbruk som bidreg til å ta vare på og utvikle kvalitetar i området knytte til friluftsliv, naturmiljø, landskap og kulturminne».
SØKNADSPLIKT OG FLATESTØRRELSER
Markaforskriften trådte i kraft i 1977 og omhandlet da først og fremst nybygging av skogsbilveger i Oslomarka:
«Forskrift om skogsbilvegbygging ...» (Lovdata, 1977). I 1983 ble denne forskriften utvidet til «Forskrift om skogbehandling og skogsdrift i skogsområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka) ...» som omfattet flere punkter og begrensninger som skogbruket måtte ta hensyn til. En revidert versjon kom 1. januar i år.
Hovedforskjellene på skogbruk innenfor og utenfor Markagrensa er krav om hogstsøknad og flatestørrelser. Det innebærer helt konkret at i forkant av alle foryngelseshogster må det ifølge §
Gå til medietKort oppsummert ser vi at en mer aktiv praktisering av lokale friluftslivshensyn i sertifiseringsordningen kan være et alternativ til markaforskriften, men ville gi mindre innsyn i driftene og kanskje mer konflikt rundt skogbruket i Marka.
HENSYN TIL ØKOSYSTEMTJENESTENE
Oslomarka er en samlebetegnelse på det sammenhengende skogs- og friluftsområdet rundt Oslo som strekker seg inn i Viken og Innlandet fylkeskommuner. Den omfatter 17 kommuner og mer enn 2000 skogeiere. Ca. 1 million mennesker bor i tilknytning til den såkalte Marka.
Skogbruk i Oslomarka må selvsagt følge de samme forskriftene og lovverkene som resten av skogbruket i Norge, men må i tillegg følge en egen forskrift som regulerer skogbruket innenfor Markagrensen, for å ta ekstra hensyn til økosystemtjenestene. Denne forskriften kalles markaforskriften og har som formål å «... sikre eit berekraftig skogbruk som bidreg til å ta vare på og utvikle kvalitetar i området knytte til friluftsliv, naturmiljø, landskap og kulturminne».
SØKNADSPLIKT OG FLATESTØRRELSER
Markaforskriften trådte i kraft i 1977 og omhandlet da først og fremst nybygging av skogsbilveger i Oslomarka:
«Forskrift om skogsbilvegbygging ...» (Lovdata, 1977). I 1983 ble denne forskriften utvidet til «Forskrift om skogbehandling og skogsdrift i skogsområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka) ...» som omfattet flere punkter og begrensninger som skogbruket måtte ta hensyn til. En revidert versjon kom 1. januar i år.
Hovedforskjellene på skogbruk innenfor og utenfor Markagrensa er krav om hogstsøknad og flatestørrelser. Det innebærer helt konkret at i forkant av alle foryngelseshogster må det ifølge §
