Arkitektur N
15.09.2016
Kenneth Framptons siste bok, A Genealogy of Modern Architecture: Comparative Critical Analysis of Built Form, kom ut tidligere i år. Denne boken tar opp kampen mot den "spektakulære" samtidsarkitekturen, sier Thomas McQuillan, som har snakket med Frampton om det tektoniske, om måten man bygger på, og om bokens forutsetninger og observasjoner.
Studies in Tectonic Culture fra 1995 har en epilog med tittelen "The Owl of Minerva" - en referanse til en setning fra Hegel: "Minervas ugle begynner først sin flukt når nattens skygger samler seg", eller at en forståelsesepoke først kan forstå sine egne betingelser når den går mot slutten. I epilogen slår Frampton an en dyster tone, og konstaterer at "arkitekter i dag konfronteres med en verdikrise som kan sammenlignes med den Gottfried Semper opplevde i 1851". Frampton konkluderer med at "over de siste halvannet hundreårene har den kulturelle devalueringen bredt mer og mer om seg, og hovedeffekten viser seg nå på den "spektakulære" siden av det økonomiske kretsløpet. " Men til tross for, eller kanskje på grunn av, de dystre forvarslene har Studies in Tectonic Culture blitt et sentralt referansepunkt i dagens arkitekturdiskurs, og et kamprop for de som vil at arkitekturen igjen skal få en reell konstruksjonsmessig og materiell tilstedeværelse.
Framptons nylig publiserte A Genealogy of Modern Architecture: Comparative Critical Analysis of Built Form tar opp denne kampen på ny, med en konsentrert og spesifikk tilnærming; gjennom en inngående analyse av 28 moderne bygninger, som tar for seg to og to prosjekter og sammenligner deres romlige, konstruktive, omsluttende og programmatiske trekk. Bygningsparene deler samme program, enten det er boliger, kontorbygg eller museer. Men dette felles programmatiske utgangspunktet gjør den arkitektoniske asymmetrien i prosjektenes bestemte romlige og konstruktive utforming desto tydeligere. Den sammenlignende metoden er dermed velegnet til å avdekke de underliggende ideene og løsningene bak hvert enkeltbygg, i tillegg til at den plukker fra hverandre oppfatningen om at det moderne prosjektet i arkitekturen er ensartet.
Det finnes noen slående sammenstillinger blant disse parene, som den som tar for seg Terragnis Casa del Fascio og Asplunds rådhus i Göteborg. Til tross for at begge byggene har et politisk motivert offentlig program og ble ferdigstilt med bare ett års mellomrom (i 1936 og -37) representerer de nærmest diametralt motsatte oppfatninger av det politiske dyret.
Begge har en kubisk hovedform med fire etasjer og en seks-delt fasade; begge utforsker forholdet mellom overflate og konstruksjon; begge har en balansert asymmetri; begge har en fasadegeometri som gir et svært lavmælt uttrykk for organiseringen av rommene bak. Men mens Casa del Fascio er rasjonelt ordnet og har et stramt og presist sirkulasjonsmønster, så åpner Gøteborgs rådhus for en mildere og mer forfinet, nesten organisk geometri, der bevegelsen bukter seg rolig gjennom rommene. Mens Terragnis Casa står atskilt fra og i balansert dialog med katedralen i Como, er Asplunds rådhus et nøye integrert tilbygg til Nicodemus Tessins rådhusbygning fra 1672.
De sammenlignende analysene introduseres av Framptons "Synoptic note", en av de mest konsentrerte fremstillingene av den moderne arkitekturens historie jeg noen gang har lest, som bygger på hans lesning av Hannah Arendts The Human Condition (1954). Frampton søker arkitekturens mening i det tektoniske - i måten noe er bygget på - og ikke bare i rommene bygget tilbyr eller i bildene det gir opphav til. For å få en større forståelse av disse ideene og for å relatere boken til dagens arkitekturpraksis, snakket jeg nylig med professor Frampton på kontoret hans ved Columbia University.
McQuillan: Tanken om det tektoniske ser ut til å være veldig sentral for din forståelse av hvordan arkitekturen fungerer. Det virker naturlig å spore denne ideen tilbake til Semper - det tektoniske var ett av hans Fire Elementer. Men din bruk av begrepet virker mer omfattende, det inkluderer alle Sempers elementer. Hvilken betydning har det tektoniske for deg?
Frampton: Studies in Tectonic Culture sprang ut av fire forelesninger jeg holdt ved Rice University i Texas på 1980-tallet - The Craig Francis Cullinan Lectures. Disse forelesningene tok for seg verkene til fire arkitekter: Auguste Perret, Jørn Utzon, Louis Kahn og Mies van der Rohe. Konstruktive uttrykk var svært viktig for alle fire, men på ulike måter. Grunnen til at jeg ville se nærmere på disse fire arkitektene var de pågående vanskelighetene vi allerede da opplevde med å rotfeste samtidsarkitekturen. Tektonikk-begrepet er også relatert til min lesning av Alex Tzonis og Liliane Lefaivre, som introduserte begrepet "kritisk regionalisme" i sin artikkel "The grid and the pathway", som ble publisert i Architecture in Greece i 1981
Gå til medietFramptons nylig publiserte A Genealogy of Modern Architecture: Comparative Critical Analysis of Built Form tar opp denne kampen på ny, med en konsentrert og spesifikk tilnærming; gjennom en inngående analyse av 28 moderne bygninger, som tar for seg to og to prosjekter og sammenligner deres romlige, konstruktive, omsluttende og programmatiske trekk. Bygningsparene deler samme program, enten det er boliger, kontorbygg eller museer. Men dette felles programmatiske utgangspunktet gjør den arkitektoniske asymmetrien i prosjektenes bestemte romlige og konstruktive utforming desto tydeligere. Den sammenlignende metoden er dermed velegnet til å avdekke de underliggende ideene og løsningene bak hvert enkeltbygg, i tillegg til at den plukker fra hverandre oppfatningen om at det moderne prosjektet i arkitekturen er ensartet.
Det finnes noen slående sammenstillinger blant disse parene, som den som tar for seg Terragnis Casa del Fascio og Asplunds rådhus i Göteborg. Til tross for at begge byggene har et politisk motivert offentlig program og ble ferdigstilt med bare ett års mellomrom (i 1936 og -37) representerer de nærmest diametralt motsatte oppfatninger av det politiske dyret.
Begge har en kubisk hovedform med fire etasjer og en seks-delt fasade; begge utforsker forholdet mellom overflate og konstruksjon; begge har en balansert asymmetri; begge har en fasadegeometri som gir et svært lavmælt uttrykk for organiseringen av rommene bak. Men mens Casa del Fascio er rasjonelt ordnet og har et stramt og presist sirkulasjonsmønster, så åpner Gøteborgs rådhus for en mildere og mer forfinet, nesten organisk geometri, der bevegelsen bukter seg rolig gjennom rommene. Mens Terragnis Casa står atskilt fra og i balansert dialog med katedralen i Como, er Asplunds rådhus et nøye integrert tilbygg til Nicodemus Tessins rådhusbygning fra 1672.
De sammenlignende analysene introduseres av Framptons "Synoptic note", en av de mest konsentrerte fremstillingene av den moderne arkitekturens historie jeg noen gang har lest, som bygger på hans lesning av Hannah Arendts The Human Condition (1954). Frampton søker arkitekturens mening i det tektoniske - i måten noe er bygget på - og ikke bare i rommene bygget tilbyr eller i bildene det gir opphav til. For å få en større forståelse av disse ideene og for å relatere boken til dagens arkitekturpraksis, snakket jeg nylig med professor Frampton på kontoret hans ved Columbia University.
McQuillan: Tanken om det tektoniske ser ut til å være veldig sentral for din forståelse av hvordan arkitekturen fungerer. Det virker naturlig å spore denne ideen tilbake til Semper - det tektoniske var ett av hans Fire Elementer. Men din bruk av begrepet virker mer omfattende, det inkluderer alle Sempers elementer. Hvilken betydning har det tektoniske for deg?
Frampton: Studies in Tectonic Culture sprang ut av fire forelesninger jeg holdt ved Rice University i Texas på 1980-tallet - The Craig Francis Cullinan Lectures. Disse forelesningene tok for seg verkene til fire arkitekter: Auguste Perret, Jørn Utzon, Louis Kahn og Mies van der Rohe. Konstruktive uttrykk var svært viktig for alle fire, men på ulike måter. Grunnen til at jeg ville se nærmere på disse fire arkitektene var de pågående vanskelighetene vi allerede da opplevde med å rotfeste samtidsarkitekturen. Tektonikk-begrepet er også relatert til min lesning av Alex Tzonis og Liliane Lefaivre, som introduserte begrepet "kritisk regionalisme" i sin artikkel "The grid and the pathway", som ble publisert i Architecture in Greece i 1981
