Utdanning
01.04.2016
Til tross for langvarig og massiv motstand i lærerprofesjonen er det norske utdanningssystemet i ferd med å utvikle seg til et test-, måleog mistillitsregime.
ILLUSTRASJON Tone Lileng | post@tonelileng.no
Dagens mål- og resultatstyring i skolen forårsaker mye uro blant dem som jobber i skolen, både i Norge og internasjonalt. Hva er det som gjør at dette styringssystemet, til tross for sine svakheter, likevel forblir det foretrukne styringssystemet? Er det ønskelig og mulig å utvikle et alternativt styringssystem? Og vil det kunne fungere bedre? Hvilke ideer kan et alternativt styringssystem bygges på?
Problemstillinger i disse spørsmålene vil bli behandlet i en serie på fem artikler. Den første kronikken har som utgangspunkt at store deler av lærerprofesjonen; lærere, skoleledere, lærerutdanning og utdanningsforskere, erfarer dagens målog resultatstyringssystem som en stor hindring for økt kvalitet i skolen mer enn en utvikling av den (Hargreaves og Shirley, 2012).
De påfølgende artiklene er ment å være kritisk reflekterende rundt spørsmålene, i sonen der politikken møter pedagogikken og forskningen/ teorien, med mål (!) å bidra til å flytte lærerprofesjonens kunnskap, krefter, energi, engasjement, selvforståelse og selvbevissthet tilbake til vår egen arena, og komme med konstruktive innspill på bedre alternativer til dagens mål- og resultatstyringssystem.
Den store utfordringen for lærerprofesjonen er at et politisk målstyringssystem som ble introdusert allerede i St meld nr. 37 (1990-91) Om styring og organisering i utdanningssektoren, helt siden den gang har fått utvikle seg i en helt annen retning enn den lærerprofesjonen mener at den burde ha gått.
Det nasjonale styringssystemet fikk allerede for over ti år siden navnet Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS). Nasjonale prøver er en del av dette systemet. Skoleporten.no er også det; og kartleggingsprøver, eksamensresultater, Elevundersøkelsen, tilstandsrapporter, statlige tilsynsfunksjoner og internasjonale komparative elevundersøkelser som PISA (Programme for International Student Assessment).
På kommune- og fylkeskommunenivå har mål- og resultatstyringssystemet fått betegnelser som Balansert målstyring, Strategisk planlegging, Resultatorientert planlegging, Virksomhetsplanlegging, Mål- og resultatorientert styring (Åge Johnsen, 2014), og har mange steder utviklet seg til å bli et styringssystem som mer og mer preges av standardisering av undervisningen, samt konkurranse mellom og rangering av skoler, til tross for tydelige og sterke innvendinger fra mange aktører i lærerprofesjonen.
For å bruke en enkel metafor - til nå har lærerprofesjonen måttet kjøre de fleste sakene mot uønsket utvikling av mål- og resultatstyringssystemet på bortebane; eksempelvis i saker som innholdet i ny lærerutdanning, innholdet i framtidens skole, lærervurdering, anonyme rettinger, kjennetegn på kvalitet i utdanningen, og lærerspesialisering.
Utviklingen av et offentlig styringssystem fra gryende etablering av målstyring introdusert i St meld nr. 37 (1990-91) Om styring og organisering i utdanningssektoren fram til i dag, har gått i en annen retning enn det utdanningssektorens aktører, lærerne, skolelederne, utdanningsforskerne og lærerorganisasjonene har v
Gå til medietDagens mål- og resultatstyring i skolen forårsaker mye uro blant dem som jobber i skolen, både i Norge og internasjonalt. Hva er det som gjør at dette styringssystemet, til tross for sine svakheter, likevel forblir det foretrukne styringssystemet? Er det ønskelig og mulig å utvikle et alternativt styringssystem? Og vil det kunne fungere bedre? Hvilke ideer kan et alternativt styringssystem bygges på?
Problemstillinger i disse spørsmålene vil bli behandlet i en serie på fem artikler. Den første kronikken har som utgangspunkt at store deler av lærerprofesjonen; lærere, skoleledere, lærerutdanning og utdanningsforskere, erfarer dagens målog resultatstyringssystem som en stor hindring for økt kvalitet i skolen mer enn en utvikling av den (Hargreaves og Shirley, 2012).
De påfølgende artiklene er ment å være kritisk reflekterende rundt spørsmålene, i sonen der politikken møter pedagogikken og forskningen/ teorien, med mål (!) å bidra til å flytte lærerprofesjonens kunnskap, krefter, energi, engasjement, selvforståelse og selvbevissthet tilbake til vår egen arena, og komme med konstruktive innspill på bedre alternativer til dagens mål- og resultatstyringssystem.
Den store utfordringen for lærerprofesjonen er at et politisk målstyringssystem som ble introdusert allerede i St meld nr. 37 (1990-91) Om styring og organisering i utdanningssektoren, helt siden den gang har fått utvikle seg i en helt annen retning enn den lærerprofesjonen mener at den burde ha gått.
Det nasjonale styringssystemet fikk allerede for over ti år siden navnet Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS). Nasjonale prøver er en del av dette systemet. Skoleporten.no er også det; og kartleggingsprøver, eksamensresultater, Elevundersøkelsen, tilstandsrapporter, statlige tilsynsfunksjoner og internasjonale komparative elevundersøkelser som PISA (Programme for International Student Assessment).
På kommune- og fylkeskommunenivå har mål- og resultatstyringssystemet fått betegnelser som Balansert målstyring, Strategisk planlegging, Resultatorientert planlegging, Virksomhetsplanlegging, Mål- og resultatorientert styring (Åge Johnsen, 2014), og har mange steder utviklet seg til å bli et styringssystem som mer og mer preges av standardisering av undervisningen, samt konkurranse mellom og rangering av skoler, til tross for tydelige og sterke innvendinger fra mange aktører i lærerprofesjonen.
For å bruke en enkel metafor - til nå har lærerprofesjonen måttet kjøre de fleste sakene mot uønsket utvikling av mål- og resultatstyringssystemet på bortebane; eksempelvis i saker som innholdet i ny lærerutdanning, innholdet i framtidens skole, lærervurdering, anonyme rettinger, kjennetegn på kvalitet i utdanningen, og lærerspesialisering.
Utviklingen av et offentlig styringssystem fra gryende etablering av målstyring introdusert i St meld nr. 37 (1990-91) Om styring og organisering i utdanningssektoren fram til i dag, har gått i en annen retning enn det utdanningssektorens aktører, lærerne, skolelederne, utdanningsforskerne og lærerorganisasjonene har v
