Arbeidsmanden
31.08.2024
Da Lijana Kriksciunaite var barn, fikk hun høre at hun ikke måtte le så mye og så høyt. Nå gir hun blanke.
Dressjakke over hvit bukse, et gnistrende smil: Lijana Kriksciunaite feier inn på Østbanehallen på Oslo S med det som ser ut som selvtillit.
Renholderen kommer fra Kielferga, hvor hun har vært på pensjonskurs for å kunne hjelpe folk i ISS å navigere i et innfløkt system.
Men på turen har hun fått andre ting å tenke på.
- Jeg har gruet meg til dette intervjuet, sier hun på dialekt fra nord, en nesten umerkelig østeuropeisk knekk gjør den mindre breial.
Det samme gjør nervøsiteten. - Jeg har angret flere ganger på at jeg har sagt ja - hva er det egentlig jeg har gått med på?
Ansvar fra hun var tolv
Hun er 40 år, har levd halvparten av dem i Norge og kan fyre på hvis folk spør om hvor hun egentlig kommer fra: Lijana føler seg nemlig like norsk som passet hennes viser.
Oppveksten i Litauen lignet hvilken som helst oppvekst i Norge: Der var få organiserte aktiviteter for barna - foreldrene slapp bare ungene ut og lot dem herje til middag.
- Vi løp rundt hele tida, eller stjal nabosykkelen for å komme raskere fram, sier Lijana, før hun ler og retter på seg selv:
- Ikke stjal, da. Lånte. Og så lekte vi krig og butikk, til vi ble ropt inn av mamma.
Hun hadde tre yngre søsken i en tett flokk - den yngste var født fire år etter henne. Da foreldrene skilte seg, var hun tolv år, men fikk mye av ansvaret for søsknene.
Det ble mindre lek og mer alvor. Alvoret kom fra moren.
- Jeg er glad i mamma, altså, begynner Lijana, som om hun vil unnskylde seg for det hun skal si.
- Men mamma var veldig opptatt av fasade, hva andre måtte tenke om oss. Hun sa alltid: «Hva skal naboene tro?»
40-åringen leter etter svar på hvorfor det ble sånn.
- Hun var jo etter hvert alene med fire unger. Da ble hun ekstra opptatt av at alt skulle se perfekt ut. Det skulle alltid være rent og ryddig, hun var j ... streng.
- Med hva?
- Med alt. Hun irettesatte meg hvis jeg lo for mye og for høyt.
«Se hva jeg har fått til!»
På skolen oppdaget Lijana at hun ikke var venn med tallene, som
Les opprinnelig artikkelRenholderen kommer fra Kielferga, hvor hun har vært på pensjonskurs for å kunne hjelpe folk i ISS å navigere i et innfløkt system.
Men på turen har hun fått andre ting å tenke på.
- Jeg har gruet meg til dette intervjuet, sier hun på dialekt fra nord, en nesten umerkelig østeuropeisk knekk gjør den mindre breial.
Det samme gjør nervøsiteten. - Jeg har angret flere ganger på at jeg har sagt ja - hva er det egentlig jeg har gått med på?
Ansvar fra hun var tolv
Hun er 40 år, har levd halvparten av dem i Norge og kan fyre på hvis folk spør om hvor hun egentlig kommer fra: Lijana føler seg nemlig like norsk som passet hennes viser.
Oppveksten i Litauen lignet hvilken som helst oppvekst i Norge: Der var få organiserte aktiviteter for barna - foreldrene slapp bare ungene ut og lot dem herje til middag.
- Vi løp rundt hele tida, eller stjal nabosykkelen for å komme raskere fram, sier Lijana, før hun ler og retter på seg selv:
- Ikke stjal, da. Lånte. Og så lekte vi krig og butikk, til vi ble ropt inn av mamma.
Hun hadde tre yngre søsken i en tett flokk - den yngste var født fire år etter henne. Da foreldrene skilte seg, var hun tolv år, men fikk mye av ansvaret for søsknene.
Det ble mindre lek og mer alvor. Alvoret kom fra moren.
- Jeg er glad i mamma, altså, begynner Lijana, som om hun vil unnskylde seg for det hun skal si.
- Men mamma var veldig opptatt av fasade, hva andre måtte tenke om oss. Hun sa alltid: «Hva skal naboene tro?»
40-åringen leter etter svar på hvorfor det ble sånn.
- Hun var jo etter hvert alene med fire unger. Da ble hun ekstra opptatt av at alt skulle se perfekt ut. Det skulle alltid være rent og ryddig, hun var j ... streng.
- Med hva?
- Med alt. Hun irettesatte meg hvis jeg lo for mye og for høyt.
«Se hva jeg har fått til!»
På skolen oppdaget Lijana at hun ikke var venn med tallene, som