Hensikt: Å undersøke dokumentert praksis av lindrende behandling i livets sluttfase for pasienter ved en intensivavdeling. Vi ville også undersøke om praksisen var i tråd med de nasjonale faglige rådene.
Metode: Kvalitetssikringsprosjekt med retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler. Vi utførte deskriptive, kvantitative analyser. Utvalget var voksne pasienter over 18 år som døde på en intensivavdeling ved et universitetssykehus i Norge i 2021.
Resultat: Totalt døde 88 pasienter. Av disse ble 69 pasienter inkludert. Mediantiden fra livsforlengende behandling ble avsluttet til døden inntraff, var tolv minutter. Det fantes en dokumentert tiltaksplan for å avslutte behandlingen hos 13 prosent av pasientene. Det var ikke dokumentert smerteskår hos våkne pasienter. Critical Care Pain Observation Tool (CPOT) var dokumentert brukt på 16,7 prosent av pasientene med nedsatt bevissthet, på 58,3 prosent av de komatøse pasientene, og på 44,7 prosent av de sederte pasientene. Ingen av pasientene som var våkne eller komatøse, fikk kontinuerlig infusjon av symptomlindrende legemidler, kun støtdoser. Sederte pasienter fikk infusjon med opioider og/eller sedasjon. Det var ikke dokumentert samtaler med de våkne pasientene. Pårørendesamtaler var dokumentert av 94,2 prosent av legene og 65,2 prosent av intensivsykepleierne.
Konklusjon: Studien viser at det var mangler i dokumentasjonen av smertevurdering og tiltaksplaner for døende intensivpasienter. Det var også mangler i dokumentasjonen av informasjon til pasientene.
Referer til artikkelen
Fjøsne K, Klepstad P, Gjeilo K. Lindrende behandling i livets sluttfase på en intensivavdeling - et kvalitetsprosjekt. Sykepleien Forskning. 2023; 18(92261):e-92261. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2023.92261
Introduksjon
Målet med intensivbehandling er å opprettholde funksjonen i vitale organer hos kritisk syke pasienter. Selv om pasientene får avansert intensivmedisinsk behandling, er det mange som dør (1). I 2021 døde 10,2 prosent av pasientene på norske intensivavdelinger, og dette tallet har endret seg lite de siste fem årene (2).
Lindrende behandling til pasienter i livets sluttfase på intensivavdelinger er derfor et aktuelt kompetanseområde. For at pasientens behov for symptomlindring skal bli ivaretatt, må intensivsykepleierne ha kunnskap og kompetanse innen lindrende behandling (3).
Internasjonal litteratur viser at intensivpasienter i livets sluttfase kan ha mange ubehagelige symptomer, der smerte, angst og dyspné er vanligst (1, 4, 5). Behandlingen av symptomene er imidlertid ofte utilstrekkelig (6). Implementering av tiltaksplaner og protokoller for lindrende behandling på intensivavdelinger gir økt bruk av smertestillende og beroligende legemidler og dermed lavere symptombyrde (1, 7). Likevel er det mangel på retningslinjer og tiltaksplaner for lindrende behandling på intensivavdelinger, og det varierer stort om disse brukes i klinisk praksis (5, 8).
I Norge finnes det ikke en egen nasjonal retningslinje for lindrende behandling på intensivavdelinger. Imidlertid har Helsedirektoratet utgitt nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase. De faglige rådene skal bidra til at pasientene får lindrende behandling som er faglig forsvarlig og kunnskapsbasert (9).
De nasjonale faglige rådene påpeker at ulike tiltak for å lindre eksempelvis smerte, dyspné, angst og uro alltid skal vurderes. Forslag til tiltak og mulige behov for symptomlindrende legemidler bør dokumenteres i en tiltaksplan, og det må utføres regelmessig kartlegging av pasientens symptombyrde. I tillegg må kommunikasjonen med pasientene og de pårørende ivaretas (9).
De nasjonale faglige rådene er generelle råd, og helseforetakene er ansvarlig for at rådene følges (9). Helsetjenestene har plikt til å utføre kvalitetsforbedringsarbeid. Det er nødvendig å undersøke om klinisk praksis er i tråd med gjeldende anbefalinger (10, 11).
Hensikten med denne studien var å beskrive dokumentert praksis for vurdering av smerter, legemiddelbehandling av symptomer, tiltaksplaner og kommunikasjon med pasienter i livets sluttfase og deres pårørende på intensivavdelingen. Vi ville også undersøke om praksisen er i tråd med nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase. Vi tok utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål:
«Hvordan er dagens dokumenterte praksis av lindrende behandling i livets sluttfase for pasienter på en intensivavdeling?»
Metode
Design
Studiedesignet er en retrospektiv observasjonsstudie (12) med gjennomgang av pasientjournaler i tidslinjen fra livsforlengende behandling ble avsluttet, og frem til pasienten døde. Studien var også et kvalitetssikringsprosjekt ved en intensivavdeling der formålet var å oppsummere dagens dokumenterte praksis. Resultatene skulle evaluere kvaliteten på dagens praksis (13).
Utvalg
Utvalget besto av pasienter over 18 år som døde på Hovedintensiv på universitetssykehuset St. Olavs hospital i 2021 uansett innleggelsesårsak. En tilbaketrekking av livsforlengende behandling eller bestemmelse om ikke å trappe opp behandlingsnivået skjedde før døden. Pasienter som ble organdonor, og pasienter som døde under operasjon eller på tross av aktivt forsøk på livsforlengende behandling, eksempelvis hjerte- og lungeredning ved hjertestans, ble ekskludert fra studien.
Datasamlingsmetode
Dataene ble hentet fra elektronisk anestesi- og intensivjournal og elektronisk pasientjournal. Variablene som ble brukt ved datasamlingen, er basert på Helsedirektoratets nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase (9). Variablene var følgende: «alder», «kjønn», «årsak til innleggelse», «antall døgn innlagt før død», «tid fra avslutning til død», «bevissthet ved avslutning», «respirasjonsstøtte ved avslutning»
