Forskerforum
02.09.2026
§1 TEKSTEN DIN SKAL VÆ R E EN SAMMENHENGENDE OG HELHETLIG FREMSTILLING AV ET EMNE. §2 ALT DU SKRIVER, SKAL UNDERBYGGES, AV DIN EGEN ARGUMENTASJON ELLER AV ANDRES.
§3 DIN OPPGAVE ER Å OVERBEVISE MEG. §4 START MED MAGEFØLELSEN.
VÆR DERETTER SYSTEMATISK. §5 BEHOLD STOLTHETEN OVER EGEN ORIGINALITET.
§6 KILL YOUR DARLINGS. §7 SPØR ALLTID HVORFOR.
§8 OPPGI ALLTID KILDER. §9 TA ALLTID MOTARGUMENTER I BETRAKTNING.
§10 SKRIV IKKE ALT DU VET. §11 BRUK IKKE «HERMETEGN» I UTIDE.
§12 SKRIV ALDRI «INTERESSANT» UTEN Å FORTSETTE MED «FORDI».
§13 GJØR DET KLART HVA ORD SOM «DET», «DETTE» OG «DEN» VISER TILBAKE TIL.
§14 GÅ STRAKS I GANG MED Å SKRIVEOG Å KRITISERE DET DU HAR SKREVET.
§15 DU ER UNIK! SKRIV MED DET SOM UTGANGSPUNKT.
§16 DU SKAL GJØRE VERDEN TIL ET BEDRE STED MED TEKSTEN DIN.
§1 TEKSTEN DIN SKAL VÆRE EN SAMMENHENGENDE OG HELHETLIG FREMSTILLING AV ET EMNE.
Alt du skriver, skal ha en funksjon i fremstillingen som helhet. Bare det som hører til fremstillingen, hører med i teksten. En akademisk artikkel eller oppgave skal ikke være et fritt fabulerende essay, men en sammenhengende fremstilling, dvs. at alt i teksten skal henge sammen og bidra til poenget du vil ha frem. Fremstillingen skal være akkurat så omfattende som argumentasjonen krever verken mer eller mindre.
§2 ALT DU SKRIVER, SKAL UNDERBYGGES, AV DIN EGEN ARGUMENTASJON ELLER AV ANDRES.
En akademisk tekst lever ikke i et vakuum, den forholder seg til en forutgående og fortløpende kjede av argumenter og argumentasjonsteknikker.
Sentralt blant disse teknikkene står syllogismen, som i en eller annen form ligger til grunn for all akademisk argumentasjon: En generell lovmessighet («alle», «alltid», f.eks. «Alle mennesker er dødelige»), en kategorisering som gjør at den generelle loven gjelder akkurat her («Sokrates er et menneske»), og en konklusjon.
Hvis vi har foran oss et bestemt objekt og vi vet at alle objekter av denne typen har visse egenskaper, kan vi konkludere med at det også må gjelde for dette objektet: «Sokrates er dødelig».
Så enkelt er det imidlertid ikke. Hvordan vet vi for eksempel at objektet faktisk er av den typen vi tror det er? Hvordan kan vi være sikre på at alle objekter av denne typen har disse egenskapene? Vi prøver med noen eksempler: 1. Alle steiner er harde. Dette objektet er en stein. Altså er dette objektet hardt.
2. Det gjør alltid vondt å få et hardt objekt i hodet. Dette er en stein, altså et hardt objekt.
Altså gjør det vondt å få den i hodet. 3. Alle verk av verdens beste komponist er gode. Beethoven er verdens beste komponist.
Altså er alle Beethovens verk gode. De tre eksemplene representerer noen av de vanligste feilene man i praksis kommer til å begå. Alle syllogismene er korrekte, men de er også upresise. Hva betyr «hard»? Det finnes steinarter som ikke er spesielt harde. Så den første konklusjonen er kanskje ikke gyldig rent logisk, selv om den er lett å akseptere får man en stein i hodet, føles det ganske hardt.
Det finnes også steiner som er så små at det knapt gjør vondt å få dem i hodet uansett hvor harde de er. Så selv om den andre konklusjonen kan virke selvfølgelig det gjør vondt å få en stein i hodet bygger den på en kjede av uklarheter, og noen av disse er nedarvet fra tidligere syllogismer, som kanskje ikke engang alltid er fremstilt eksplisitt, i dette tilfellet «en stein, altså et hardt objekt». Nedarvede premisser som dette er det ekstra viktig å holde styr på.
Oppdager du at du har gjort denne typen feil, betyr det gjerne at spørsmålet er feil stilt.
Det var kanskje ikke «stein» og «hard» du var ute etter, men «vondt». Omformuler så det egentlige poenget kommer frem!
I det tredje eksempelet blir det viktigere hvordan vi har kommet frem til både kategoriseringene og premissene. Stemmer det at Beethoven er verdens beste komponist? Absolutt! Stemmer det at verdens beste komponist alltid skriver genial musikk? Absolutt ikke!
De fleste av påstandene vi kommer med innenfor humaniora, inneholder uklare begreper («hard»), komplekse begreper som forutsetter andre begreper («stein»), og påstander der selve kategoriseringen kan diskuteres («best»).
Derfor er argumentasjon og kildehenvisning viktig. Du skal føre argumentasjonen for påstandene dine så presist og nøyaktig som mulig, og så åpent og ærlig som mulig. Det betyr i praksis at du skal være din egen hardeste kritiker. Spør deg selv hver gang du påstår noe er det man skal gjøre i en akademisk tekst om du egentlig har skrevet «hard», eller «det gjør vondt», eller «Beethoven er best»?
Regelen om alltid å oppgi kilder kan noen ganger oppleves som en byrde, men den
Gå til medietVÆR DERETTER SYSTEMATISK. §5 BEHOLD STOLTHETEN OVER EGEN ORIGINALITET.
§6 KILL YOUR DARLINGS. §7 SPØR ALLTID HVORFOR.
§8 OPPGI ALLTID KILDER. §9 TA ALLTID MOTARGUMENTER I BETRAKTNING.
§10 SKRIV IKKE ALT DU VET. §11 BRUK IKKE «HERMETEGN» I UTIDE.
§12 SKRIV ALDRI «INTERESSANT» UTEN Å FORTSETTE MED «FORDI».
§13 GJØR DET KLART HVA ORD SOM «DET», «DETTE» OG «DEN» VISER TILBAKE TIL.
§14 GÅ STRAKS I GANG MED Å SKRIVEOG Å KRITISERE DET DU HAR SKREVET.
§15 DU ER UNIK! SKRIV MED DET SOM UTGANGSPUNKT.
§16 DU SKAL GJØRE VERDEN TIL ET BEDRE STED MED TEKSTEN DIN.
§1 TEKSTEN DIN SKAL VÆRE EN SAMMENHENGENDE OG HELHETLIG FREMSTILLING AV ET EMNE.
Alt du skriver, skal ha en funksjon i fremstillingen som helhet. Bare det som hører til fremstillingen, hører med i teksten. En akademisk artikkel eller oppgave skal ikke være et fritt fabulerende essay, men en sammenhengende fremstilling, dvs. at alt i teksten skal henge sammen og bidra til poenget du vil ha frem. Fremstillingen skal være akkurat så omfattende som argumentasjonen krever verken mer eller mindre.
§2 ALT DU SKRIVER, SKAL UNDERBYGGES, AV DIN EGEN ARGUMENTASJON ELLER AV ANDRES.
En akademisk tekst lever ikke i et vakuum, den forholder seg til en forutgående og fortløpende kjede av argumenter og argumentasjonsteknikker.
Sentralt blant disse teknikkene står syllogismen, som i en eller annen form ligger til grunn for all akademisk argumentasjon: En generell lovmessighet («alle», «alltid», f.eks. «Alle mennesker er dødelige»), en kategorisering som gjør at den generelle loven gjelder akkurat her («Sokrates er et menneske»), og en konklusjon.
Hvis vi har foran oss et bestemt objekt og vi vet at alle objekter av denne typen har visse egenskaper, kan vi konkludere med at det også må gjelde for dette objektet: «Sokrates er dødelig».
Så enkelt er det imidlertid ikke. Hvordan vet vi for eksempel at objektet faktisk er av den typen vi tror det er? Hvordan kan vi være sikre på at alle objekter av denne typen har disse egenskapene? Vi prøver med noen eksempler: 1. Alle steiner er harde. Dette objektet er en stein. Altså er dette objektet hardt.
2. Det gjør alltid vondt å få et hardt objekt i hodet. Dette er en stein, altså et hardt objekt.
Altså gjør det vondt å få den i hodet. 3. Alle verk av verdens beste komponist er gode. Beethoven er verdens beste komponist.
Altså er alle Beethovens verk gode. De tre eksemplene representerer noen av de vanligste feilene man i praksis kommer til å begå. Alle syllogismene er korrekte, men de er også upresise. Hva betyr «hard»? Det finnes steinarter som ikke er spesielt harde. Så den første konklusjonen er kanskje ikke gyldig rent logisk, selv om den er lett å akseptere får man en stein i hodet, føles det ganske hardt.
Det finnes også steiner som er så små at det knapt gjør vondt å få dem i hodet uansett hvor harde de er. Så selv om den andre konklusjonen kan virke selvfølgelig det gjør vondt å få en stein i hodet bygger den på en kjede av uklarheter, og noen av disse er nedarvet fra tidligere syllogismer, som kanskje ikke engang alltid er fremstilt eksplisitt, i dette tilfellet «en stein, altså et hardt objekt». Nedarvede premisser som dette er det ekstra viktig å holde styr på.
Oppdager du at du har gjort denne typen feil, betyr det gjerne at spørsmålet er feil stilt.
Det var kanskje ikke «stein» og «hard» du var ute etter, men «vondt». Omformuler så det egentlige poenget kommer frem!
I det tredje eksempelet blir det viktigere hvordan vi har kommet frem til både kategoriseringene og premissene. Stemmer det at Beethoven er verdens beste komponist? Absolutt! Stemmer det at verdens beste komponist alltid skriver genial musikk? Absolutt ikke!
De fleste av påstandene vi kommer med innenfor humaniora, inneholder uklare begreper («hard»), komplekse begreper som forutsetter andre begreper («stein»), og påstander der selve kategoriseringen kan diskuteres («best»).
Derfor er argumentasjon og kildehenvisning viktig. Du skal føre argumentasjonen for påstandene dine så presist og nøyaktig som mulig, og så åpent og ærlig som mulig. Det betyr i praksis at du skal være din egen hardeste kritiker. Spør deg selv hver gang du påstår noe er det man skal gjøre i en akademisk tekst om du egentlig har skrevet «hard», eller «det gjør vondt», eller «Beethoven er best»?
Regelen om alltid å oppgi kilder kan noen ganger oppleves som en byrde, men den
