NTL-magasinet
29.03.2023
Alexandra Davida og German Rodriguez er to av de få bøndene i Colombia som eier sin egen jord. Mange tiår med konflikt har skapt dype sår, men nå er håpet at Colombia skal bli et mer rettferdig land.
Trommeslagene drønner over Plaza de Bolivar. Lukten av grillet kjøtt og frisk frukt setter stemningen. Her blir det fest. Alle vil de være med på å feire president Gustavo Petro, mannen som for et halvt år siden inntok presidentpalasset og fikk fredsprosessen i det krigsherjede landet på skinner igjen. Presidenten som man håper skal skape fred og - kanskje - forsoning.
Det er på langt nær sikkert at det blir slik, for Colombia er fortsatt et splittet land. Dagen etter var plassen på ny fylt med folk. Denne gangen for å demonstrere mot president Petro.
Vond historie
Og splittelsen sitter dypt. I nesten 60 år har landet vært preget av væpnet konflikt som har kostet flere hundre tusen mennesker livet og ført til over sju millioner interne flyktninger. Det har vært 60 år med massakre, mennesker som har forsvunnet og seksualisert vold.
Mye av dette kan føres tilbake til en ting: land. Eller mer spesifikt: den ekstremt skjeve fordelingen av land. Ifølge tall fra hjelpeorganisasjonen USAID fra 2016, eier 0,4 prosent av befolkningen 62 prosent av all dyrkbar jord.
I 2016 ble det underskrevet en fredsavtale mellom den colombianske staten og geriljagruppen FARC. Men det er fortsatt lenge igjen til det er fred i Colombia. Fortsatt kjemper væpnede aktører om kontroll over landområder. FARC-dissidenter, ELM-geriljaen, paramilitære grupper og narkotikahandlere har ennå ikke lagt ned våpnene.
Men på Plaza de Bolivar denne dagen er støtten til Colombias president tydelig. Også fra de som mener arbeidet til Gustavo Petros regjering går for sakte.
- Vi krever bare at regjeringen skal følge programmet folket stemte på, sier Eduardo León Navarro i Congreso de los Pueblos (CdP), en venstreorientert politisk og sosial grasrotbevegelse.
Han konstaterer at ingen valgløfter er innfridd. At regjeringen ikke har flertall i kongressen, mener han ikke er et argument som holder. Navarro slår fast at CdP er utålmodige. Veldig utålmodige.
- Vi er ikke i opposisjon, men det er ikke langt unna. For vi stemte ikke på Petro som person, men på løftene hans, understreker Navarro.
Jobber som skilpadda
Noen få kvartaler unna har visepresident Francia Márquez sitt kontor. Hun kjenner på utålmodigheten til velgerne som har stemt på henne.
- Jeg har lyst til å gjøre ting med en gang og er utålmodig. Men det fungerer ikke sånn - ting går sakte. Nå er jeg bare en angstfull dame, smiler Márquez.
Den lavmælte visepresidenten er på mange måter personifiseringen av det marginaliserte, undertrykte og forfulgte Colombia: Minoritetskvinne og menneskerettighets- og miljøaktivist som har fått føle mangelen på ytringsfrihet på kroppen.
4. mai 2019 var hun en hårsbredd fra å bli drept, da tre bevæpnede menn angrep
Les opprinnelig artikkelDet er på langt nær sikkert at det blir slik, for Colombia er fortsatt et splittet land. Dagen etter var plassen på ny fylt med folk. Denne gangen for å demonstrere mot president Petro.
Vond historie
Og splittelsen sitter dypt. I nesten 60 år har landet vært preget av væpnet konflikt som har kostet flere hundre tusen mennesker livet og ført til over sju millioner interne flyktninger. Det har vært 60 år med massakre, mennesker som har forsvunnet og seksualisert vold.
Mye av dette kan føres tilbake til en ting: land. Eller mer spesifikt: den ekstremt skjeve fordelingen av land. Ifølge tall fra hjelpeorganisasjonen USAID fra 2016, eier 0,4 prosent av befolkningen 62 prosent av all dyrkbar jord.
I 2016 ble det underskrevet en fredsavtale mellom den colombianske staten og geriljagruppen FARC. Men det er fortsatt lenge igjen til det er fred i Colombia. Fortsatt kjemper væpnede aktører om kontroll over landområder. FARC-dissidenter, ELM-geriljaen, paramilitære grupper og narkotikahandlere har ennå ikke lagt ned våpnene.
Men på Plaza de Bolivar denne dagen er støtten til Colombias president tydelig. Også fra de som mener arbeidet til Gustavo Petros regjering går for sakte.
- Vi krever bare at regjeringen skal følge programmet folket stemte på, sier Eduardo León Navarro i Congreso de los Pueblos (CdP), en venstreorientert politisk og sosial grasrotbevegelse.
Han konstaterer at ingen valgløfter er innfridd. At regjeringen ikke har flertall i kongressen, mener han ikke er et argument som holder. Navarro slår fast at CdP er utålmodige. Veldig utålmodige.
- Vi er ikke i opposisjon, men det er ikke langt unna. For vi stemte ikke på Petro som person, men på løftene hans, understreker Navarro.
Jobber som skilpadda
Noen få kvartaler unna har visepresident Francia Márquez sitt kontor. Hun kjenner på utålmodigheten til velgerne som har stemt på henne.
- Jeg har lyst til å gjøre ting med en gang og er utålmodig. Men det fungerer ikke sånn - ting går sakte. Nå er jeg bare en angstfull dame, smiler Márquez.
Den lavmælte visepresidenten er på mange måter personifiseringen av det marginaliserte, undertrykte og forfulgte Colombia: Minoritetskvinne og menneskerettighets- og miljøaktivist som har fått føle mangelen på ytringsfrihet på kroppen.
4. mai 2019 var hun en hårsbredd fra å bli drept, da tre bevæpnede menn angrep
